En entusiast

I dag hadde jeg innom en barneboksentusiast. Jeg elsker entusiaster i alle varianter, og barneboksentusiastene er blant mine definitive favoritter. Ekstra lykkelig ble jeg av å høre at hun er lærer på skolen vi sogner til!

Neste år...

Jeg vet selvfølgelig at jeg skal være til stede i nuet, og dessuten at det er litt tidlig å planlegge neste hageår før vi i det hele tatt er i gang med dette. Men like fullt:
Bedet ved inngangstrappa, det er knøttlite, ca 70x40 cm, tenker jeg:
Skal få snøklokker Flore pleno, altså fyllte. Langs hele kanten. Og litt perleblomst innimellom.
Skal fjerne fem gjenlevende tulipaner i varm farge, og få minst tretti som passer sammen med løytnantshjertene. For sistnevnte blir jeg neppe kvitt om jeg så prøver...
Skal fjerne STOR hortensia, den skal opp i skråninga der den vises fra verandaen og innenfra spisestua.
Så må jeg finne noe som kan fylle ut etter løytnantshjertene. Kanskje jeg rett og slett setter noen pelliskrukker inntil veggen? Eller noe sommerklatrende? Ipomoea? Susanne?
Eller er det et egnet sted for må-ha-klematisen jeg ikke husker navnet på, og som jeg mistenker vil fungere bare som "sommerblomst"? Den blir jo ikke så stor, og her er det ikke så mye veggplass. Hmmm.
Åh, det er deilig å drømme! Og en del av dette blir nok gjort i år, for at det skal bli noe å se til neste år.

I villrede om IA

Jeg har permisjon fra en jobb og vikarierer et annet sted ut april. Denne avtalen kom i stand fordi vi antok at jeg kunne bli fortere frisk der jeg vikarierer enn i min egentlige jobb. Og det har jeg blitt. Jeg har greid meg i 50% fordi jobben er variert, og det er deilig å vite at det går framover.

Nå har jeg ventet på en utlysning der jeg vikarierer. Men den kommer bare ikke, og etter påske er det bare tre uker igjen av vikariatet.
Dermed har jeg snakket med legen, og med den egentlige jobben min, og er antakelig på vei tilbake dit. Men bare i 30% stilling, var legen bestemt på. Og det gjorde jo sjefen en smule blek. For hun vil jo ikke få tak i noen som kan leve av 70%, altså resten av min opprinnelige stilling. Om jeg har rett til å komme tilbake uansett, eller det bare er flotte ord om Inkluderende Arbeidsliv hvis det ellers passer arbeidsgiver, er jeg usikker på. Det eneste jeg vet, er at det blir smalhans i mai. For vikariatet er ut april, mens permisjonen er ut mai. Men litt ekstra hagearbeid må det vel bli tid til da?
;-)

Bare MÅ ha den! Men...

Jeg så jo at den var alt for dyr med et halvt øye, men jeg var like fullt nødt til å sjekke pris på denne utendørs senga fra M Kloker. Den som har 3.990 € til overs, kan bli en heldig eier... SIKLE!

Lekkert terrarium av rammer

Sjekk ut denne bloggposten om å lage minidrivhus! Så stilig!
Og takk til ASSAs hage og andre gleder for tipset!

Mye skummelt om organdonasjon

El Pais bringer i dag en artikkel og video om Kina og organdonasjon - eller rettere organhandel.
Jeg skjønte ikke alt som stod i artikkelen, så jeg prøvde å google et par stikkord for å finne noe på norsk. Da kom jeg over en lang, tankevekkende bloggartikkel rundt Israel og organhandel. Åpenbart ikke pro-israelsk, men forfatteren virker kunnskapsrik.
Når jeg leser slikt, ønsker jeg at jeg hadde kunnskap nok til å vurdere sannhetsgehalten bedre selv. For er halvparten sant, er det mer enn ille nok. Både det som handler om organhandel og det som handler om ytringsfriheten.

Og hvis nå noen har tenkt å skaffe seg organdonasjonskort, men ikke har fått ut fingeren, kan dette kanskje bidra til at så skjer? Eller i alle fall at du sier fra til dine nærmeste om at du vil resirkuleres hvis du faktisk vil. Jo flere legale organer, jo færre fattige vil presses til å selge egne eller barnas. Enten det gjelder Brasil, Israel, Moldova, India eller Kina. Du kan faktisk bidra med sju organer - fra én kropp!

Don't take your organs to heaven, heaven knows we need them here!

Dyret og vekta

Det har vært et mål siden begynnelsen av februar å se igjen 66-tallet på badevekta, men det har vært et nytteløst slit. Jeg har vært alt for lite i bevegelse i forhold til fristelsene jeg har gitt etter for.
Derfor ble det en ettertanke da jeg i dag så 66,6 - og i stedet for å tenke Yippi, begynte å tenke på Johannes Åpenbaring og Dyrets tall og endetiden og hele suppa. Derfra var veien kort til all mørkemansskristendommen jeg ble indoktrinert med på bedehuset som barn, og nok en runde med sinne over de uansvarlige barnelederne der. "Ja du må berre be for dei, elles gjeng dei jo lukt til Helvete". "Dei" var her foreldrene mine, som ikke er kristne, men som like fullt sendte meg til bedehuset fordi "ingen har vondt av et Pauli ord". Men de visste jo ikke hva som bor i et Sørlandsk bedehus, stakkars "innvandrere"...
Jeg kjenner det er lettere å tilgi foreldrene mine enn barnelederne, og lurer på hvorfor det siste er så vanskelig? Jeg vet jo godt at barnelederne "var i naua" for mine foreldres sjeler, og sikkert hadde dem med i bønnene sine. Men at jeg lå søvnløs og bad natt etter natt i årevis, det kan de vel ikke ha reflektert over? FOR DA HADDE DE VEL IKKE SAGT SÅNT TIL EN UNGE???

I alle fall mistet jeg helt tanken for vekt og at jeg har vært flink. Men nå- halvannen time senere - begynner jeg å få igjen pusten, og gleden. Jeg er på riktig spor!