Gladhistorie

En bibliotekkunde jeg hadde for mange år siden,som var innom en gang i måneden, hentet fire krim og gikk igjen, ble plutselig overtallig. Fra å være arbeidsleder på gølvet i en av bygdas hjørnesteinsbedrifter, var han plutselig ingen, slik han så det. Han begynte å komme rett etter at vi åpnet, lånte film, og kom tilbake ved stengetid for å låne mer. Hver dag. Vi pratet, mye. Han savnet kona, jobben, folka. Men etter noen uker begynte han å komme sjeldnere, og en dag oppdaget jeg at vi hadde sendt purring på noe han hadde hatt for lenge. Han var jo en godt over gjennomsnittet ryddig fyr, så da ble jeg litt engstelig. Så kom han en regntung kveld. Brun og fin, sprekere i steget enn noen gang. En av friluftsforeningene hadde fått nyss om at han gikk og slang, så nå var han hyret som vannbærer, løypemerker og kjentmann i marka. Samlinger rundt bålet med kaffelars på et av de lokale utsiktspunktene ble kjempepopulære. Og ved og vann, 25 liter hver gang, var båret opp av denne hverdagshelten. Foreningas harde kjerne var forøvrig godt fornøyd med alle de nye _kvinnelige_ pensjonistene som nettopp hadde begynt.😉❤️