Andelslandbruket vårt

Jeg har fremdeles ikke allverdens helse til å prioritere blogg, men vil gjerne få fortalt at andelslandbruket som jeg bare har nevnt i en bloggpost for lenge siden, faktisk ble noe av, og nå er i sitt tredje år, på sitt andre jorde. Vi befinner oss på Lianjordet ved Søm kirke, og vi har en åpen Facebookside for nysgjerrige.

Vi har selvfølgelig også en internside for medlemmer, der mer praktisk informasjon blir lagt ut, av typen samkjøring og "hvem vil så langbønner i år" (jeg vil, bombe..."). Og siden vi har utvidet til enda et jorde i år, har vi plass til flere medlemmer!

Vi starter allerede nå til lørdag med å få de første frøene i jorda, velkommen om du er nysgjerrig!

Long time, no see. Jeg og post commotio'en min

Jeg fikk en hodeskade i fjor sommer, faktisk ved å jobbe i hagen(!)og har ikke hatt særlig mye krefter etter det. Bloggen har vært en blant mange nedprioriteringer. Det som skulle vært to dager i ro med hjernerystelse har rett og slett endret livet mitt ganske drastisk det siste året, med hukommelsesproblemer, trøtthet og svimmelhet som nye følgesvenner. Kort lunte har jeg alltid hatt, men på det verste nå har jeg ikke hatt lunte i det hele tatt... Begreper jeg før har hatt en faglig distanse til, som MTBI, ble plutselig plagsomt personlige, og jeg husker på gode dager at tilstanden heter post commotio syndrom. :-) Jeg er heldigvis på bedringens vei, og satser på å gå opp til 60% jobb etter ferien. Men jeg prøver å skynde meg langsomt, for jeg blir så himla deppa og redd når jeg får tilbakefall. Får se om jeg gidder å skrive mer om akkurat det sånn etterhvert, men nå er det sommerferie, og jeg er ferdig med det meste av "må"-postene. Jeg er nå klar for sol, sopp-sanking, bærplukking, rydding i hagen og andre små-puslerier. Om du er i Kristiansandsområdet, må du gjerne ta kontakt. Hagen er mistrøstig, men skravle kan jeg fremdeles!

Hagenekt

Ja, tenk. Hagenekt.
!
Den ellers så fornuftige kiropraktoren - som har gjort underverker - har gitt meg hagenekt. Skulle tro han så på meg at jeg ikke var typen til å flagre rundt i blondegevanter og plukke buketter, men hadde et bedre lag med greip og andre vektstangprinsippkrevende redskap. Hmpf.

Kanskje jeg skulle gå ut og faktisk plukke en bukett? Hvis jeg lover å verken røre greip, spade, trillebår eller motorsag? Men blonder blir det ikke noe av, det sier jeg bare.

Virketrang og virring

Mens ryggsmertene har nådd høyder jeg ikke visste var mulige, og medisin-inntaket er mildest talt litt over det vante, går jeg her i en salig blanding av ekstrem virketrang og bare surr. Jeg var jo på et usannsynlig spennende matplanteforedrag på onsdag, og har lyst til å storme ut i hagen og ordne opp - handle inn, grave opp, mure, så frø og virkelig ta grep.
Jeg vil ha strutseving og udo, harerug og minikiwi, engsmelle og dunkjevle med tilhørende dam. (!)Marokkansk mynte og merian (det siste er et ønske fra min bedre halvdel som av og til stikker hodet opp av kokebøkene sine...) Og - og - og-

Men jeg er jo slett ikke i kjørbar stand - holdt faktisk på å ramle ned trappa der jeg fomlet rundt med krykkene tidligere i dag. Og ikke klarer jeg å reise meg uten grundig planlegging  - så virketrangen begrenser seg jo ganske av seg selv, heldigvis. Bøye seg er fullstendig uaktuelt.

Dagens reelle eskapader har bestått i å smake på to ulike chili, som var skuffende milde i rå tilstand, men som svingte adskillig mer i en wokket blanding med gul squash, noen brokkoliblader og oppkuttede stilker, og altså chili. En vanlig "butikk"-chili, og en mørkebrun ancho poblano. Gudsjelov at gubben kom hjem og puttet i oss litt mat...

Om tilfriskning og Facebook-glamour

En av mine favorittbloggere, Moseplassen, har i dag et viktig innlegg om å vise livet fra de sidene livet byr på.
Den traff meg ganske midt i fleisen akkurat i dag, ettersom jeg hadde logget på Facebook like før "for å skryte litt", som jeg sa til gubben.

Dagen startet ganske bra, og jeg var med Vesla på fotballbanen for å prøve ut hennes første fotballsko (kamp til mandag!). Vi hadde det kjempegøy, jeg hadde ikke vondere enn at jeg lo masse og koste meg med å se henne i aksjon. På hjemvei ble det veldig tydelig at ryggen min ikke satte pris på å jobbe som målvakt, og fantastisk sol til tross, puslet jeg meg inn. Småryddet med sakte bevegelser, og overså glatt det som fantes av rydding helt nede på gulvet. Feiekost funker når støvsugeren er for tung...
Pakket meg til slutt inn i mer ull (mer enn lang ulltrøye og strømpebukse under det normale folk bruker i mai...) og fant en nogenlunde smertefri positur foran tven med et hageprogram.
Etterpå kreket jeg meg ut i hagen og plukket inn fra det som vokser, til en grønn omelett. Og det var denne jeg valgte å face:

"Grønn omelett med bare egenprodusert krydder i dag! Hakkede hvitløksblader, flatbladet persille, stjernemelde-skudd og litt bergmynte. (OK, må tilstå at pepper og salt var fra butikken...)"

;-)

Omeletten var god den, ungene med gjest sloss om siste stykket, til jeg tilbød is til dessert. Da fikk pappaen lov å spise seg mett...
Og man skal se positivt på ting når det er mulig. I dag var det mulig for meg. Jeg hadde spilt fotball, og fikk betale for det. 
Men noen ganger er det ikke mulig, noen ganger har man bare fått vondt og synes det er Urettferdig! Og det må også være lov. Jeg tror faktisk at det er en viktig del av en tilfriskningsprosess at man tillater seg å sørge over det man har tapt.
Økonomien man ikke har.
Reiser man uansett ikke orker å foreta. (Jeg tenkte nettopp å bevilge meg en Londontur for noen penger som dukket opp, men det går ikke direktefly. Og da orker jeg ikke. Nå er det en lyd i oppvaskmaskina, så heldigvis at jeg ikke dro...)
Besøk man ikke kan foreta med mindre noen skal samme vei.
Jobben man ikke kan bli like god i, fordi man ikke er der full tid.
Vennskap man ikke klarte å pleie godt nok.
Den motbydelige tingen at man må bruke noe så ukledelig som CAPS! Hater caps... (Men elsker selvfølgelig caps, for da kan jeg være ute uten å få hodepine...)
Smått og stort.

Jeg har en egen tag for "Tilfriskning" i denne bloggen. Og en annen for "Hage". For det er jo en hageblogg. Men "gjørmehullet mitt" som hagen heter de dagene jeg ikke klarer å se "lunden" bærer sterkt preg av at tilfriskningen krever sin plass i livet mitt. De samme dagene tenker jeg gjerne at jeg selv er en flodhest, og da passer det jo med et gjørmehull. Så klarer jeg å smile litt likevel.

Ut på tur...

Jeg var rimelig stolt av meg selv da jeg var på plass i lysløypa før klokka ni i dag morges, med mye ull og regntøy. Jeg er veldig bevisst på at de 36% jeg er såkalt "midlertidig ufør" i, ikke skal forsvinne i tull og tøys, så onsdager blir det som regel trening i en eller annen form. For da har jeg fri. Eller altså ikke fri, men tid til å gjøre meg enda noen hakk friskere. Men jeg har ikke vært flink til å la den treninga bli utendørs denne våren. Ble jo sylte forkjølt i påska, så den forsvant helt. Og så er jeg jo allerede mye ute i hagen og holder kroppen i bevegelse slik.

At naprapaten senere på dagen mente jeg skulle ta en tur til, måtte jeg jo bare bøye meg for. Men den ble litt kortere, det skal jeg innrømme. Til gjengjeld var den raskere, og utenfor skogsveien. Jeg vil tro skogbrannfaren er borte, for å si det sånn. Det var en veldig våt fornøyelse!

I skogen fant jeg Fru Bokfink, som spiste med sin kjære. Hyggelig å se at hun også er på plass. Hannen har jo vært her en stund. Linerla var også på plass, men den så jeg vel strengt tatt onsdag i påska, også. Derimot hørte jeg ingen hakkespett, og den trodde jeg da at jeg har pleid å høre på formiddagsturer?

Jordskokk i jorda

Litt planløs og forvirret i hagen i dag - hvor skal man begynne når "alt" skal gjøres...
Men i alle fall så fikk jeg tømt ei potte med trangbodd, overvintret jordskokk, (type ukjent) som nå er i en av pallekarmene. Masse tørre pinner stikker opp, i håp om å holde kattene i nabolaget unna den fristende nygravde "doen".
Hortensiaene fikk en stuss, jeg lar alltid blomstene sitte på ut over vinteren. Jeg bare elsker når de er fulle av rim! Men nå er de ikke såå sjarmerende lenger, så nå fikk de gå i komposten.
En ny tust med snøklokker kom på ny plass. De er langt, langt nedi, en del av disse løkene.
Gamlekomposten er nesten tømt - men fysioterapeuten min lurte på om ikke jeg burde hatt vett til å la være, og hun har nok et poeng. AU! I kveld blir det ingen heftigere trening en Qi Gong... :-(

Gubben ble satt til å kverne kvistkompost, han har bedt om å få konkrete oppgaver, så da er jo dét greit. En god del av den flisa han lagde, fikk lov til å dekke et heller fuktig område rundt kompostbingene. Det så virkelig renslig og friskt ut, litt sånn "nystrødd stall".

Siden jeg ikke skal ut og jobbe mer, blir det kanskje ENDELIG pottet om en chili eller tre? Det har vært på "to do"-lista i dagesvis.

Alt jeg kan!

Av og til tar jeg meg i å boble rent over av fryd over alt jeg KAN! Slike ting som var en selvfølge før jeg ble syk, men som lenge var helt umulig.
Bære kaffetrakter-mugga inn på stua til gjestene, for eksempel. I stedet for to og to kopper (små) ut fra kjøkkenet fordi kanna var for tung.
Vanne planter med full kanne.
Ta ut fire tallerkener i slengen fra oppvaskmaskina, og løfte dem opp i skapet i én bevegelse. Ikke to og to tallerkener med mellomstopp på benken.
Være med ungene på uteting om vinteren.
Bære posene ut fra butikken i stedet for å trille vogna til bilen. Og slippe å be om flere poser fordi kassaekspeditøren ikke syntes jeg trengte fire til så få varer... (Nå er jeg mye flinkere enn før med nett, da, men det er en annen historie...)

Og så videre.

Alle de små stegene jeg har tatt for å komme ordentlig på fote igjen. Psykomotorisk fysioterapi - som jeg fremdeles går i, Feldenkrais, Jonasmaske for å kunne puste når det er kaldt, astmamedisin som hjelper enormt selv om jeg ikke har astma. Bevisstheten om at jeg har det bedre hvis jeg kan holde meg langt unna røykere og parfyme-marinerte. Eller at jeg kan ta medisin om jeg ikke kan holde meg unna, eller velge å gå på besøk selv om folk har katt eller hund, men medisinere meg i forkant. Fordi det er viktig å ha det hyggelig også.
Kunnskap om å sette grenser - i tide. Mine grenser. Jobber stadig med det punktet der...
Mental trening og affektbesvissthetsterapi. Ferdig "behandlet", men aldri utlært, tror jeg. "Hva følte du nå?" var ikke noe fag på skolen, gitt?
Kunnskapen om hvor mye bedre kroppen min, og enda mer psyken, har det om jeg passer på å trene. Og alle småtriksene jeg har dyttet inn i hverdagen for litt ekstratrening:
Balanseputa ligger ved TVen. Kveldsnytt på den.
Sykkelen står også ved TVen.
Et raskt blikk innover i foajeen når jeg kommer på jobb gir meg troen på at jeg ikke bare er i stand til å ta trappene, men heldig som kan. (Jeg jobber på sykehus, og har MANGE muligheter til å reflektere over at jeg er heldig!)
Hev-og-senk-pult på jobb, har vært helt avgjørende for at jeg kan fortsette i jobben min.

Og så videre... :-)

Stabeist

Nå er jeg så lei av drittvær og drittrygg at jeg tok med sistnevnte ut til førstnevnte og fikk trasset ferdig pallekarm 2. Bønnene som har stått alt for lenge i vann, ble satt ned, - har vel mine tvil om det kan bli noe som helst... Dette var lave bønner, men har noen blomsterbønner på lur om første runde går skeis.
Blodbegerplanten som aldri ble priklet fikk klatre i rosebuen. Antar at regn er bedre enn sol når den har stått inne...
Men så kom en forsinket førsteklassing hjem og skulle gjøre lekser. Koriander og flatbladet persille står foreløpig igjen i såpottene oppå jordhaugen i pallekarmen.
Veslemor er en utmerket ryggstrekker, vi har en god vinkel med henne på min mage og jeg på sofaen når hun skal øve på høytlesning.
:-)
Åh, det har vært to blomster på peanøttene! Oransje, ser det ut for, men de er altså visnet av uten at vi egentlig har fått det med oss. Vi får tro det kommer fler.

Å velge riktig, men kjedelig

For en god måneds tid siden ble jeg spurt om jeg kunne stå på stand på Naturmuseet i dag. Det har vært Naturmuseets dag, og det er en flott og spennende dag da det skjer MASSE gøy!
Jeg synes i grunnen sånt er hyggelig å bidra til - mer enn gjennomsnittlig skravlebøtte som jeg er, men likevel sa jeg nei. Jeg visste det kunne bli snaut med folk, slik at det var definitivt bruk for meg, men klarte fremdeles å tenke at NEI, det skal jeg ikke. For det første er min bedre halvdel både sensor og aktiv pårørende for sin gamle syke mor - og sistnevnte funksjon medfører at det ikke er godt å vite når bilen er hjemme. Denne helga var den ikke det. For det andre har jeg vært småsjuk siden jeg var sjuk i vinterferien, og da trenger man ikke oppsøke potensielt våte, kalde og trekkfulle steder for å stå der i timesvis. Dessuten var jeg på dugnad samme sted for noen uker siden, og måtte gi meg, og gå hjem, etter bare en drøy time med punktgjødsling av roser.

Men jeg har vært av gårde og hilst på de andre, hjulpet Veslemor med aktiviteter og ruslet rundt, takket være at mamma kom med sin bil. Noen timer mindre, noe mer i mitt tempo, og likevel rett hjem på sofaen etterpå. Og her blir jeg nok liggende. Selv om det er oppholds og gravevær, og bønnene som står i vann burde ha kommet seg ut i pallekarm II.
Det har vært en fin dag, og vi tre generasjonene har kost oss veldig.
Smertene pleier å roe seg etter en stund, og da skal jeg gjøre et par Feldenkrais-øvelser, litt smått og forsiktig. Og så skal jeg fortsette å ikke ha dårlig samvittighet for å ikke stille opp for laget, men heller være fornøyd med å ha satt egen helse foran.

Kloke hoder og mange tanker

Jeg har sittet og lest, og lest, og lest her i kveld. Kom over denne bloggposten om leger og menneskelighet mens jeg var på jobb, og sendte lenka hjem så jeg kunne se skikkelig på den.
Har lest både posten og ALLE kommentarene, og må bare ta av meg hatten for kloke tanker og evnen til å få gode ideer ut av frustrerte folk.
Gjennom pasientvandringen min har jeg tenkt over mange av disse tingene, men det var veldig godt å få sortert tankene.

Mye nytt

Ny jobb for gubben, nytt klassetrinn for poden, og skole og SFO for veslemor. Det er bare jeg som ikke er så ny i tralten lenger. Jeg har vært tilbake på sykehuset et par måneder nå, og synes det er deilig! Men at jeg må ha fokus på trening i enda større grad, det er ikke til å komme forbi. håper likevel jeg skal kunne øke stillingsstørrelsen fra 30% til 50 om ikke så lenge.

Men nå som alle andre her i heimen skal in i nye rutiner, er det ganske godt å ha litt å gå på med både tid og krefter! Det blir mye mer som faller på meg nå som min kjære har fått mer jobb. Men det er jo også en del av opptreningen min, å finne gode hverdagsrutiner.
Jeg tar meg i å klappe meg selv på skulderen i ny og ne, og tenke, "Dette ville du ikke hatt vett til (evt. vett til å la være) for et år siden! Flink pike!"
Og nå skal jeg ha vett til å ta trimsykkelen fatt i møkkaværet!
;-)

Første arbeidsdag

I dag var første dag i gammel jobb! Myk start med kurs om kunnskapsbasert praksis.
Det meste av teorien har en gang vært kjent, men nå var det i aller høyeste grad velkomment med en oppfriskning!
Var litt spent på om ryggen ville synes busstur til Arendal var noen særlig god idé, i går var det isjias-aktig stråling nedover begge beina - som utrolig nok ble bedre av tømmerrenna i Dyreparken. Var det vektløsheten som fikk noe i klem til å slippe, tro?
Men litt stråling hang igjen, så jeg har sittet så urolig jeg bare kunne. Og det har gått bra. Det var en lettelse! Så er det lysløypetid i kveld, og etter det er jeg sikkert enda litt bedre!

Begynner i 30%, og så skal jeg forhåpentligvis øke etterhvert!
Gleder meg, det er godt å kjenne på at en kan noe, igjen!

Klassifisert

Veslemor har hatt førskoledag i dag, noe som har gått helt utmerket.

Jeg brukte tiden til å bygge nettverk som det så smukt heter, noe som stort sett var veldig hyggelig. Men en av mammaene hevet øyenbrynene og avsluttet samtalen påfallende raskt da jeg - etter direkte spørsmål fra henne, fortalte at jeg jobbet 30% "akkurat denne høsten". Hun fokuserte åpenbart bare på de med 100%-foreldre - og jeg er nok grundig plassert i ufaglært deltids-klassen hos henne. "Ja, det blir jo noe helt annet for oss som jobber 100% begge to".

At hun er ung og arrogant skal jeg tilgi henne.

Men at jeg lar meg såre av at hun kan tro slikt om meg, og at jeg har lyst til å løpe etter og forklare, det sliter jeg litt med å takle. Jeg trodde virkelig jeg hadde kjempet meg opp til å kunne heve meg over denslags, og er skuffet over meg selv, fordi jeg altså fremdeles har lenger igjen å gå i møte med andre.

Men jeg ser i alle fall at det skjer, og er i stand til å reflektere rundt det og sette ord på det. så er jeg vel et stykke på vei, og kan gi meg selv kred for den biten jeg har gått.

Avslutning og ny start

I dag hadde jeg siste dag på jobben. Det er litt vemodig å skulle slutte, men vikariater tar nå en gang slutt. Jeg er friskere enn da jeg begynte, og det var jo hovedpoenget.
Nå skal jeg tilbake til min gamle jobb, i 30%, foreløpig. Men først er det fri hele mai, på grunn av at permisjonen var ut mai. Økonomisk er det en smule ugreit, for å si det slik, men det skal bli godt å fokusere på opptrening i større grad enn nå.
Veldig spent på hvordan det blir å komme tilbake. Gleder meg til det faglige, til å fordype meg. til å undervise, hvis jeg blir frisk nok til å ha så stor stilling at jeg kan gjøre dét på en faglig forsvarlig måte. I 30% er det jo fort gjort å bli en velutdannet kontordame... Men kanskje er det et helt greit ambisjonsnivå for en stund framover. Vi får se.

Fornøyd

I dag har jeg vært på møte i basarkomiteen i korpset. Vi har bydelskonsert på Torkilsmyra til lørdag, og da jobber jeg. Så jeg har ytt min skjerv i forkant. Komiteen vår er en skikkelig hyggelig gjeng, og jeg er fornøyd både fordi jeg greide å styre HVA jeg ville delta i, og at jeg har turt å sette grenser for å IKKE komme lørdag etter jobb.
Første lørdag etter påske er vanligvis sinnsvakt travel i folkebibliotekbransjen, da er "vinterlånerne" ferdige for sesongen, og alle påskelånerne skal også levere. Og siden lørdagen er i lengste laget for meg, rent fysisk - vi står, springer og går i alle fall fem timer i strekk - så fant jeg ut at det er like greit å si fra i forkant.

Desto deiligere skal det bli å komme hjem til tom sofa, med ungene på konsert og kafé. For det er selvfølgelig kafé og lodder og slikt også! Alle i nabolaget som synes det er fint at korpset er på beina igjen, er hjertelig velkomne!

Stillling søkes?

Med ryggen hjertelig ute av form, er det jakten på Den Gode Stilling som opptar meg. Akkurat nå sitter jeg foroverlent og har det ganske bra. Etter litt tankevirksomhet fant jeg ut at luking, DA kan man stå på kne og være foroverbøyd. Så nå har jeg fått ryddet i et tredjedels bed. Minuset med den gode ideen var at ting gjerne skal flyttes på og pottes om, så man er sjelden knestående så lenge av gangen.
Men jeg er fornøyd med at jeg gikk ut. Bedre å ha fått unna noe, ryggen kommer og går uansett.

I villrede om IA

Jeg har permisjon fra en jobb og vikarierer et annet sted ut april. Denne avtalen kom i stand fordi vi antok at jeg kunne bli fortere frisk der jeg vikarierer enn i min egentlige jobb. Og det har jeg blitt. Jeg har greid meg i 50% fordi jobben er variert, og det er deilig å vite at det går framover.

Nå har jeg ventet på en utlysning der jeg vikarierer. Men den kommer bare ikke, og etter påske er det bare tre uker igjen av vikariatet.
Dermed har jeg snakket med legen, og med den egentlige jobben min, og er antakelig på vei tilbake dit. Men bare i 30% stilling, var legen bestemt på. Og det gjorde jo sjefen en smule blek. For hun vil jo ikke få tak i noen som kan leve av 70%, altså resten av min opprinnelige stilling. Om jeg har rett til å komme tilbake uansett, eller det bare er flotte ord om Inkluderende Arbeidsliv hvis det ellers passer arbeidsgiver, er jeg usikker på. Det eneste jeg vet, er at det blir smalhans i mai. For vikariatet er ut april, mens permisjonen er ut mai. Men litt ekstra hagearbeid må det vel bli tid til da?
;-)

Dyret og vekta

Det har vært et mål siden begynnelsen av februar å se igjen 66-tallet på badevekta, men det har vært et nytteløst slit. Jeg har vært alt for lite i bevegelse i forhold til fristelsene jeg har gitt etter for.
Derfor ble det en ettertanke da jeg i dag så 66,6 - og i stedet for å tenke Yippi, begynte å tenke på Johannes Åpenbaring og Dyrets tall og endetiden og hele suppa. Derfra var veien kort til all mørkemansskristendommen jeg ble indoktrinert med på bedehuset som barn, og nok en runde med sinne over de uansvarlige barnelederne der. "Ja du må berre be for dei, elles gjeng dei jo lukt til Helvete". "Dei" var her foreldrene mine, som ikke er kristne, men som like fullt sendte meg til bedehuset fordi "ingen har vondt av et Pauli ord". Men de visste jo ikke hva som bor i et Sørlandsk bedehus, stakkars "innvandrere"...
Jeg kjenner det er lettere å tilgi foreldrene mine enn barnelederne, og lurer på hvorfor det siste er så vanskelig? Jeg vet jo godt at barnelederne "var i naua" for mine foreldres sjeler, og sikkert hadde dem med i bønnene sine. Men at jeg lå søvnløs og bad natt etter natt i årevis, det kan de vel ikke ha reflektert over? FOR DA HADDE DE VEL IKKE SAGT SÅNT TIL EN UNGE???

I alle fall mistet jeg helt tanken for vekt og at jeg har vært flink. Men nå- halvannen time senere - begynner jeg å få igjen pusten, og gleden. Jeg er på riktig spor!

Nellik og persille

titter såvidt opp av pottene sine i dag!
I tillegg har stiklinger fra en småbladet hoya fått potte og jord.
Edit:
I ettermiddag har jeg vasset meg fram til hageboden etter flere underskåler. Der fant jeg posene med perleblomst, vinter- og snøiris som jeg bare MÅTTE ha i vinter - før døra frøs igjen. Med både spirer og mugg. Puttet dem i en utepotte og hev på jord. Kommer de, så kommer de. Har aldri helt tilgitt meg selv den fantastiske tulipan"buketten" som var i (min og) naboens komposthaug etter forrige gang jeg rensket ut mugne tulipanløk. Det var 2/3 der og 1/3 hos meg i bedet...

I boden var det også to stusselige rester av Dronning Ingrid. Planen var jo å holde et lite hjørne frostfritt, men takk og lov at jeg aldri kom så langt med den kulda det har vært!
Dronningene fikk reisepass, og nå er pottene nyvaskede og klare til ny innsats. Jeg har som mål å ikke ta i mer enn at jeg greier å holde meg ajour med pottevask i år som i fjor. Det var faktisk en veldig smart måte å lure seg selv til å få unna de kjedelige tingene på i overkommelige porsjoner...
;-)
Så er perleblomstene jeg kjøpte her forleden avblomstret. De har fått større potte og får stå på verandaen og se grønne og fine ut. De står sammen med resten av Yesterday-Today-Tomorrow-fiolene, som ser ut til å ha hatt det helt fint i potte i vinter. To grønne rosetter i potta! Glasspotta de kom i skal en liten orkidé få flytte inn i. Den har vært helt HÅPLØS å få vannet i den bittelille potta si, så det skal bli en fornøyelse!