Om tilfriskning og Facebook-glamour

En av mine favorittbloggere, Moseplassen, har i dag et viktig innlegg om å vise livet fra de sidene livet byr på.
Den traff meg ganske midt i fleisen akkurat i dag, ettersom jeg hadde logget på Facebook like før "for å skryte litt", som jeg sa til gubben.

Dagen startet ganske bra, og jeg var med Vesla på fotballbanen for å prøve ut hennes første fotballsko (kamp til mandag!). Vi hadde det kjempegøy, jeg hadde ikke vondere enn at jeg lo masse og koste meg med å se henne i aksjon. På hjemvei ble det veldig tydelig at ryggen min ikke satte pris på å jobbe som målvakt, og fantastisk sol til tross, puslet jeg meg inn. Småryddet med sakte bevegelser, og overså glatt det som fantes av rydding helt nede på gulvet. Feiekost funker når støvsugeren er for tung...
Pakket meg til slutt inn i mer ull (mer enn lang ulltrøye og strømpebukse under det normale folk bruker i mai...) og fant en nogenlunde smertefri positur foran tven med et hageprogram.
Etterpå kreket jeg meg ut i hagen og plukket inn fra det som vokser, til en grønn omelett. Og det var denne jeg valgte å face:

"Grønn omelett med bare egenprodusert krydder i dag! Hakkede hvitløksblader, flatbladet persille, stjernemelde-skudd og litt bergmynte. (OK, må tilstå at pepper og salt var fra butikken...)"

;-)

Omeletten var god den, ungene med gjest sloss om siste stykket, til jeg tilbød is til dessert. Da fikk pappaen lov å spise seg mett...
Og man skal se positivt på ting når det er mulig. I dag var det mulig for meg. Jeg hadde spilt fotball, og fikk betale for det. 
Men noen ganger er det ikke mulig, noen ganger har man bare fått vondt og synes det er Urettferdig! Og det må også være lov. Jeg tror faktisk at det er en viktig del av en tilfriskningsprosess at man tillater seg å sørge over det man har tapt.
Økonomien man ikke har.
Reiser man uansett ikke orker å foreta. (Jeg tenkte nettopp å bevilge meg en Londontur for noen penger som dukket opp, men det går ikke direktefly. Og da orker jeg ikke. Nå er det en lyd i oppvaskmaskina, så heldigvis at jeg ikke dro...)
Besøk man ikke kan foreta med mindre noen skal samme vei.
Jobben man ikke kan bli like god i, fordi man ikke er der full tid.
Vennskap man ikke klarte å pleie godt nok.
Den motbydelige tingen at man må bruke noe så ukledelig som CAPS! Hater caps... (Men elsker selvfølgelig caps, for da kan jeg være ute uten å få hodepine...)
Smått og stort.

Jeg har en egen tag for "Tilfriskning" i denne bloggen. Og en annen for "Hage". For det er jo en hageblogg. Men "gjørmehullet mitt" som hagen heter de dagene jeg ikke klarer å se "lunden" bærer sterkt preg av at tilfriskningen krever sin plass i livet mitt. De samme dagene tenker jeg gjerne at jeg selv er en flodhest, og da passer det jo med et gjørmehull. Så klarer jeg å smile litt likevel.