Når livet ikke er for amatører

Noen ganger har man livet tett innpå, og synes det blir litt i overkant mye styr. Slik jeg trodde jeg har hatt i dag med unger på besøk hos begge mine, da naboene oppå haugen bestemte at NÅ skulle det felles trær. Mine trær.
Jeg har varslet at jeg selv har tenkt å ta dem, og hvordan. Men de kom mannssterke og med motorsag. Så da ble det trefelling. De felte, og jeg holdt igjen. De vil ha sjøutsikt fra toppen sin, jeg vil ha minst mulig innsyn fra dem. Så jeg vil ha litt høyde stående igjen. Litt for mye, synes de.

Særlig konene, som står og snakker sånn passe halvhøyt sånn at jeg skal høre det at "hun må jo forstå...bla bla bla." Jeg har få problemer med å diskutere konkret høyde, konkrete trær og hva slags gjerde kan være greit for begge parter. Men sånn kjerringkjadring, halvkvedede viser som liksom ikke er myntet på meg, det sliter jeg med. Da går jeg rett og slett i vranglås. For de har faktisk GOD utsikt til mesteparten av byen - i tillegg til hele hagen min, verandaen min, og gud hjelpe meg inn til midt i stua. Og badet, om de skulle ønske. Jeg er en flittig bruker av gardiner og persienner  - også på høylys dag. Og den ene naboen skal i tillegg bygge ut med flere vinduer mot oss. Men det er jo SJØUTSIKTEN, da. Jeg må jo forstå...

Jeg ville gjerne ha veden, så opprydninga ligger i min hage (tyngdekraften virker jo den veien). Og jeg har kompostkvern, så vi får vel tatt unna etterhvert. Da får jeg dekket for ugress under trampolina uten å sprøyte. Og han med saga tok en del av stammene og lagde kubber for meg. Så de var hjelpsomme og greie, karene.
Så begynte det å regne, det var middagstid, og alt med seg. Vesla var helt betuttet, det ser jo ILLE ut akkurat nå, med stammer og greiner og kubber på kryss og tvers - for eksempel oppå den lekreste rhododendronen, men jeg prøvde å forklare at det kan bli roser der oppe, for nå blir det lyst nok. (Alt for surt, står jo eik fra før, men skjellsand er vel fine greier?) Og roser er jo fint, synes hun. Svarthyll også, fuglemat og menneskemat. Jo da.

Ut igjen i regnet. Inn for å se dyreprogram. Smugtitter litt på Face.

Og så ser jeg plutselig at mens JEG synes jeg har hatt en heftig dag, har en nær venninne mistet sønnen sin i en ulykke. Bare såvidt voksen. Og alle mine frustrasjoner over en rasert hage og ekle kommentarer og regn attpå bare renner bort.

Blir uvesentlige.
Blir de bagatellene de faktisk er.
Opp mot sorg og fortvilelse over dette skjøre livet.

Jeg har ingen trøstende ord. Jeg har ingen tro. Jeg er glad for at venninnen min har det selv. At andre kan sende henne velsignelser hun faktisk kan oppleve som en støtte. Jeg vet ikke om jeg hadde klart å ta slik støtte positivt. Kanskje hadde jeg klart å grave fram en gud jeg kunne blitt rasende på? Og da hører jeg jo straks ekkoet fra bedehusets traumer, og fra salig Bjørnson, om at DA ville det blitt meg til velsignelse... Og DA ville jeg nå i alle fall blitt sint! Tror jeg. Slipper jeg å finne ut i dag.

Mens hun skal finne ut av livet sitt på nytt.
Fred med minnet hans.
Og styrke til henne.