Et korpsliv i pluss og minus

Poden vil slutte i korpset. Han har vondt når han bærer tromma, og kameraten vil også slutte. Og det er de to trommisene korpset har, så de låter jo litt spakt... I dag var det dessuten varmt med uniform - 17. mai var det kaldt... Så liker han ikke at det er så mange som ser på, for det er flaut, og øvelsene er kjedelige.
Men å spille tromme er egentlig gøy...

Rent egoistisk synes jeg det er hyggeligere å stå på sidelinja og skravle med andre fotballforeldre enn å trave gatelangs i marsjtakt, i tillegg til at en time hver mandag hvis jeg vil, er svært mye bedre for ryggen enn flere timer - gjerne lagt til helgedager, med oppmøte- og andre plikter.
Og fotballdrakter kan vaskes og henges opp - mens korpsuniformer tilhører en mer krevende disiplin...

Men samtidig blir jeg helt bløt når jeg hører et av de gode korpsene spille med skikkelige trompetsignaler, ryddig avslutning og ti trommer i trommemarsj. Lillesand imponerte i dag.
Jeg kjenner signalene til både Norge i Rødt, Hvitt og Blått, og for den saks skyld til Washington Post, i fingrene fremdeles!

Og drilljentene, da. Oh, misunnelse! Jeg tenkte selv som småjente at miniskjørt ikke var noe for min fasong, men har hatt drillstav siden jeg var tre. Og øvde hjemme, lånte stav i pausen på korpset, så på og lærte av de andre... Noen kilo til, så kan jeg kanskje bli tamburmajor 30 år forsinket? Hi-hi! Særlig med mine armer...

Fornøyd

I dag har jeg vært på møte i basarkomiteen i korpset. Vi har bydelskonsert på Torkilsmyra til lørdag, og da jobber jeg. Så jeg har ytt min skjerv i forkant. Komiteen vår er en skikkelig hyggelig gjeng, og jeg er fornøyd både fordi jeg greide å styre HVA jeg ville delta i, og at jeg har turt å sette grenser for å IKKE komme lørdag etter jobb.
Første lørdag etter påske er vanligvis sinnsvakt travel i folkebibliotekbransjen, da er "vinterlånerne" ferdige for sesongen, og alle påskelånerne skal også levere. Og siden lørdagen er i lengste laget for meg, rent fysisk - vi står, springer og går i alle fall fem timer i strekk - så fant jeg ut at det er like greit å si fra i forkant.

Desto deiligere skal det bli å komme hjem til tom sofa, med ungene på konsert og kafé. For det er selvfølgelig kafé og lodder og slikt også! Alle i nabolaget som synes det er fint at korpset er på beina igjen, er hjertelig velkomne!