Anchocha , oppsummering

I en tidligere bloggpost var jeg litt halvfornøyd med achocha, og derfor synes jeg det er på sin plass å komme med en ekstra oppdatering. Jeg begynte etterhvert å bruke den omtrent som squash, som et tillegg i gryter og slikt. Den smaker ikke så mye, men er en helt grei "fyllgrønnsak". Dessuten synes jeg det er positivt at den vokser så hemningsløst, og at den krever lite dyrkningsflate. Jeg vil tro én potte kan dekke en "halv balkong".Den kunne i alle fall godt hatt noe mer enn et pyramideklatrestativ hos meg! Den satte frukt til langt ut i oktober, og da jeg til slutt tok den ned, var det mest for å redde potta fra frosten. Inni bladmassen var det da flere frukter med modne frø, og de har jeg selvfølgelig samlet på. Men jeg har sett på nett at det finnes andre og større varianter, så det spørs om ikke jeg må teste dem også! Realseeds (advarsel; kjøkkenhagepornoside) har en spennende som heter Giant Bolivian et stykke ned på agurk-siden sin, og jeg vil tro at det er de større variantene som er best å stuffe.

Årets "nye" plante; Achocha

Som en av "The lost crops of the incas", er det bare tull å kalle achocha for "ny", den er beviselig brukt tusen år tilbake i tid. Men for meg dukket den opp som en fremmed raring da vi snublet over en blomsterfestival i Danmark i fjor. (Om du førstørrer bildet av frøposene i den posten, ser du frøposen med bilde av achocha i midterste rekke, helt til venstre.) Den smaker som en mellomting mellom agurk og grønn paprika, men foreløpig må jeg tilstå at jeg synes både agurk og grønn paprika er bedre, i alle fall i rå tilstand. Avlingen, som lenge så ut til å utebli, må nå sies å være upåklagelig, og den har åpenbart tenkt å yte mye enda. Så i kveld har jeg prøvd å google oppskrifter. For et er jo litt irriterende å endelig ha funnet en sykdomsfri klatrer med god avling hvis jeg ikke klarer å nyttiggjøre meg produksjonen. Den skal visstnok kunne fylles med ost eller kylling når den har blitt "stor" (som er ca som en dametommelfinger), men er egentlig best som liten. Den skal også kunne hakkes opp i salater, salsaer og gryter, så jeg får bare prøve meg fram. Koketid var tre minutter. Det mest fornøyelige med planten er egentlig at for et utrenet øye, så ser den ganske så illegal ut. Bladene er svært like på en helt annen art, men denne andre arten er ingen slyngplante. Kameraten til ferievanneren vår hadde visst gjort store øyne da han så den, og ble kanskje litt skuffet over at det ikke var så spennende... Til alt overmål stod det jo også en skål med "skumle" tørkede blader (sannsynligvis oregano, muligens grønnmynte) inne på kjøkkenbenken. :-D Vil tro jeg får frø til overs, om noen lar seg friste selv om jeg altså ikke er så imponert selv, enda.