Poden vil slutte i korpset. Han har vondt når han bærer tromma, og kameraten vil også slutte. Og det er de to trommisene korpset har, så de låter jo litt spakt... I dag var det dessuten varmt med uniform - 17. mai var det kaldt... Så liker han ikke at det er så mange som ser på, for det er flaut, og øvelsene er kjedelige.
Men å spille tromme er egentlig gøy...
Rent egoistisk synes jeg det er hyggeligere å stå på sidelinja og skravle med andre fotballforeldre enn å trave gatelangs i marsjtakt, i tillegg til at en time hver mandag hvis jeg vil, er svært mye bedre for ryggen enn flere timer - gjerne lagt til helgedager, med oppmøte- og andre plikter.
Og fotballdrakter kan vaskes og henges opp - mens korpsuniformer tilhører en mer krevende disiplin...
Men samtidig blir jeg helt bløt når jeg hører et av de gode korpsene spille med skikkelige trompetsignaler, ryddig avslutning og ti trommer i trommemarsj. Lillesand imponerte i dag.
Jeg kjenner signalene til både Norge i Rødt, Hvitt og Blått, og for den saks skyld til Washington Post, i fingrene fremdeles!
Og drilljentene, da. Oh, misunnelse! Jeg tenkte selv som småjente at miniskjørt ikke var noe for min fasong, men har hatt drillstav siden jeg var tre. Og øvde hjemme, lånte stav i pausen på korpset, så på og lærte av de andre... Noen kilo til, så kan jeg kanskje bli tamburmajor 30 år forsinket? Hi-hi! Særlig med mine armer...
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Kjent problemstilling det der - mange vikarierende grunner for ikke å fortsete med noe som i nuet ikke er så gøy allikevel.
SvarSlettOg fra foreldresynspunkt forstår jeg godt det med pliktløpet i helger og helligdager, dugnader og alt det der. Fotballen er mindre krevende - fotballtrening to dager i uka (ikke nødvendig å være med på, men...) og kamp en dag i uka - fra mai til oktober. To-tre lotterier (loddbok hjem med beskjed om å levere fire dager senere) og et par cup'er + internturnering der helga ryker. Det er til å leve med. Men det er ikke så mange voksne å kjase med - de fleste bare leverer og drar...
Vi mennesker er forskjellige du, jeg tenkte alltid at det var mye bedre å sitte i Musikkens hus og høre korpskonsert enn å stå langs sidelinja på Karuss (der det alltid var kaldt!) og fryse på meg ryddvondt:)Jeg fikk dessuten telefon omtrent hver eneste fredagskveld med spørsmål om jeg kunne kjøre til kamp neste dag, så jeg syntes det var mere jobb med fotballen jeg....Det viktigste var dog at poden ikke kunne fordra det!
SvarSlettMin erfaring var at det ble noe annet når han fikk slagverk og kunne øve på det og ikke bare på skarptromma......
Synes det var et nydelig ....sånn ca alen høyt.....korps som stilte opp på 17. mai, men var forsåvidt glad for at Herr Sønn ikke fikk med seg den trommemarsjen.....guuuuuuud så stygg jeg er!!.....Det var han som laget den de hadde da han spilte der og det var hans store stolthet, men de har ikke spilt den på noen år for den er for vanskelig.
Det viktigste må jo være at ungene holder på med noe de trives med, fritiden skal jo være hyggelig for dem. En liten guttunge eller to kan da ikke ta ansvaret for et helt korps.
Ja jeg synes du skal ta det som et tegn jeg. Hvis han heller vil konsentrere seg om èn ting om gangen er jo det bra. Og så blir det litt bedre for deg også.
SvarSlettJa det er ikke så enkelt for barna, det er mye de har lyst til og det kan vel bli litt travelt for dem også. Og så er det viktig at de koser seg med det de gjør på fritiden.
SvarSlettOg det er enklere for mor også å ha færre ting å stille opp på ;) selv om vi mødre alltid er tilstede :)
Takk for kommentar på bloggen min koselig at det lille diktet inspirerte.