I morgen er det begravelse, og det er første gang for ungene. Vi har vært og sett på kirkegården, og pratet litt om hva som skl skje og slikt. Smugtittet inn i kapellet, sett hvor kista skal stå. Lest på gravsteiner. Filosofert over navn, og alder, og flere navn på en stein. Store og små steiner. Små bronsefugler. Påpekt at her er en stein tatt bort, så her skal det komme ei ny grav. "Å ja, for nå har den døde blitt til jord så det er plass til en ny?". Ja, nettopp.
Etter å ha belyst temaet fra de fleste sider, spør jeg ungene om de har noe å spørre om? Det er jo litt underlig, dette her med gravferd, så det er ikke så rart om man lurer på noe...
Og spørsmålet lar ikke vente på seg: Hvorfor må noen dø?!
Jaah... ?
Kan jo ikke godt ta en Saramago for de søte små, heller. Så jeg tyr til at det er slutt på lidelsen for den døde, om ikke annet.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ja, hvorfor må noen dø?!? Ikke lett å forklare de minste når man kan slite med de samme tankene selv. Lykke til i morgen - skal tenke på dere! klem
SvarSlettJa det var ikke lett å svare på.....Lykke til, dere er i tankene mine.
SvarSlettTenker på dere i dag.
SvarSlettSer at jeg er litt sent ute nå Anita, men jeg håper det gikk bra med dere alle sammen, både store og små.
SvarSlettKlem!
Takk, alle sammen!
SvarSlettJo, det gikk bra. Trist, og vakkert. Litt leit for veslemor at hennes frimerker-på-fanget-kobling til Beste ikke ble tatt fram i talen, bare fetterens (som er mye mer omfattende, for all del).
Men alt i alt var presten god, og oppmøtet var overveldende!