Alt jeg kan!

Av og til tar jeg meg i å boble rent over av fryd over alt jeg KAN! Slike ting som var en selvfølge før jeg ble syk, men som lenge var helt umulig.
Bære kaffetrakter-mugga inn på stua til gjestene, for eksempel. I stedet for to og to kopper (små) ut fra kjøkkenet fordi kanna var for tung.
Vanne planter med full kanne.
Ta ut fire tallerkener i slengen fra oppvaskmaskina, og løfte dem opp i skapet i én bevegelse. Ikke to og to tallerkener med mellomstopp på benken.
Være med ungene på uteting om vinteren.
Bære posene ut fra butikken i stedet for å trille vogna til bilen. Og slippe å be om flere poser fordi kassaekspeditøren ikke syntes jeg trengte fire til så få varer... (Nå er jeg mye flinkere enn før med nett, da, men det er en annen historie...)

Og så videre.

Alle de små stegene jeg har tatt for å komme ordentlig på fote igjen. Psykomotorisk fysioterapi - som jeg fremdeles går i, Feldenkrais, Jonasmaske for å kunne puste når det er kaldt, astmamedisin som hjelper enormt selv om jeg ikke har astma. Bevisstheten om at jeg har det bedre hvis jeg kan holde meg langt unna røykere og parfyme-marinerte. Eller at jeg kan ta medisin om jeg ikke kan holde meg unna, eller velge å gå på besøk selv om folk har katt eller hund, men medisinere meg i forkant. Fordi det er viktig å ha det hyggelig også.
Kunnskap om å sette grenser - i tide. Mine grenser. Jobber stadig med det punktet der...
Mental trening og affektbesvissthetsterapi. Ferdig "behandlet", men aldri utlært, tror jeg. "Hva følte du nå?" var ikke noe fag på skolen, gitt?
Kunnskapen om hvor mye bedre kroppen min, og enda mer psyken, har det om jeg passer på å trene. Og alle småtriksene jeg har dyttet inn i hverdagen for litt ekstratrening:
Balanseputa ligger ved TVen. Kveldsnytt på den.
Sykkelen står også ved TVen.
Et raskt blikk innover i foajeen når jeg kommer på jobb gir meg troen på at jeg ikke bare er i stand til å ta trappene, men heldig som kan. (Jeg jobber på sykehus, og har MANGE muligheter til å reflektere over at jeg er heldig!)
Hev-og-senk-pult på jobb, har vært helt avgjørende for at jeg kan fortsette i jobben min.

Og så videre... :-)