Dyret og vekta

Det har vært et mål siden begynnelsen av februar å se igjen 66-tallet på badevekta, men det har vært et nytteløst slit. Jeg har vært alt for lite i bevegelse i forhold til fristelsene jeg har gitt etter for.
Derfor ble det en ettertanke da jeg i dag så 66,6 - og i stedet for å tenke Yippi, begynte å tenke på Johannes Åpenbaring og Dyrets tall og endetiden og hele suppa. Derfra var veien kort til all mørkemansskristendommen jeg ble indoktrinert med på bedehuset som barn, og nok en runde med sinne over de uansvarlige barnelederne der. "Ja du må berre be for dei, elles gjeng dei jo lukt til Helvete". "Dei" var her foreldrene mine, som ikke er kristne, men som like fullt sendte meg til bedehuset fordi "ingen har vondt av et Pauli ord". Men de visste jo ikke hva som bor i et Sørlandsk bedehus, stakkars "innvandrere"...
Jeg kjenner det er lettere å tilgi foreldrene mine enn barnelederne, og lurer på hvorfor det siste er så vanskelig? Jeg vet jo godt at barnelederne "var i naua" for mine foreldres sjeler, og sikkert hadde dem med i bønnene sine. Men at jeg lå søvnløs og bad natt etter natt i årevis, det kan de vel ikke ha reflektert over? FOR DA HADDE DE VEL IKKE SAGT SÅNT TIL EN UNGE???

I alle fall mistet jeg helt tanken for vekt og at jeg har vært flink. Men nå- halvannen time senere - begynner jeg å få igjen pusten, og gleden. Jeg er på riktig spor!