Å velge riktig, men kjedelig

For en god måneds tid siden ble jeg spurt om jeg kunne stå på stand på Naturmuseet i dag. Det har vært Naturmuseets dag, og det er en flott og spennende dag da det skjer MASSE gøy!
Jeg synes i grunnen sånt er hyggelig å bidra til - mer enn gjennomsnittlig skravlebøtte som jeg er, men likevel sa jeg nei. Jeg visste det kunne bli snaut med folk, slik at det var definitivt bruk for meg, men klarte fremdeles å tenke at NEI, det skal jeg ikke. For det første er min bedre halvdel både sensor og aktiv pårørende for sin gamle syke mor - og sistnevnte funksjon medfører at det ikke er godt å vite når bilen er hjemme. Denne helga var den ikke det. For det andre har jeg vært småsjuk siden jeg var sjuk i vinterferien, og da trenger man ikke oppsøke potensielt våte, kalde og trekkfulle steder for å stå der i timesvis. Dessuten var jeg på dugnad samme sted for noen uker siden, og måtte gi meg, og gå hjem, etter bare en drøy time med punktgjødsling av roser.

Men jeg har vært av gårde og hilst på de andre, hjulpet Veslemor med aktiviteter og ruslet rundt, takket være at mamma kom med sin bil. Noen timer mindre, noe mer i mitt tempo, og likevel rett hjem på sofaen etterpå. Og her blir jeg nok liggende. Selv om det er oppholds og gravevær, og bønnene som står i vann burde ha kommet seg ut i pallekarm II.
Det har vært en fin dag, og vi tre generasjonene har kost oss veldig.
Smertene pleier å roe seg etter en stund, og da skal jeg gjøre et par Feldenkrais-øvelser, litt smått og forsiktig. Og så skal jeg fortsette å ikke ha dårlig samvittighet for å ikke stille opp for laget, men heller være fornøyd med å ha satt egen helse foran.