Skepsis til positiv tenkning

Det er ingen hemmelighet at jeg er skeptisk til Tenk-deg-frisk-industrien. Men... Jeg har et par venner på den kenyanske landsbygda. Dypt troende, og hardt arbeidende. Jeg er ganske sikker på at de begge tror at bønnene deres har blitt hørt når jeg sponser brønn, sprer budskapet om gjenreisning av ødelagt hønsehus, lager blest om innsamling av penger til regnvanntanker for naboene osv. Mens jeg i realiteten, som kynisk ateist, tenker at dette er grepa karer, med praktisk sans og hjertet på rette sted, samt stor arbeidskapasitet. Her vil det lille jeg har av penger å avse kunne gi stor effekt. De forteller meg (og andre hjelpere) hva de trenger, hvordan landsbyen kan bli bedre, tryggere. De har altså positive tanker, og snakker om positive ting. Jeg på min side drives av skyld og fortvilelse, siden det de ber om er så ekstremt grunnleggende. Trygge latriner på skolen, liksom. Hvordan kan fordelingen i verden være så villt skjev? Men om de bare hadde fortalt om elendigheten, uten å tilby en løsning, hadde jeg bidratt da?