Harryford skriver klokt om flaggdagen i dag. En av kommentarene hos ham minte meg på en gutt jeg bodde en kort stund i kollektiv sammen med for 20 år siden. Han hadde vært mujahid (tilgi meg hvis jeg skriver det feil) i fjellene i Afghanistan, var helt ødelagt i nervene, 19 år gammel. Storebroren hadde greid å få ham hit, men den unge krigsveteranen slet for å nå opp til storebrors standarder både for god religionsutøvelse og i livet generelt.
Han var en av de vakreste unge menn jeg noen gang har sett, men øynene så innover, som svarte brønner. Jeg tror det var første gang jeg opplevde et slags mors-raseri, denne kollektive sorgen som i alle fall mange kvinner får over sønnene som blir kanonføde eller som tror de er udødelige og beviser det motsatte.
Jeg var bare fire år eldre enn ham, men han var en fugleunge på over hundre.
Vi må fortsette å minnes, det kjempes fremdeles!
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Gode "tanker" å lese Anita! Jeg er glad for denne speseielle dagen vi har tatt vare på, for å gi oss tid til refleksjon! - og for at vi bruker den på en så fin måte!
SvarSlettKloke og gode ord, Anita! Takk!
SvarSlett