Det ballet på seg litt

Jeg var på Hagegal-møte i går, og kom ikke akkurat tomhendt hjem kan man si...
Vertinne Charlotte grov opp en oppstammet rose, (tusen takk!) og en slik kan man jo ikke bare slenge hvorsomhelst i et bed...
Ny runde barnearbeid for å grave hull, men selv om man bestikker med is, kan man ikke forlange at tiåringer skal lempe store stein. Da er det bedre å mase på gubben, han trenger å lufte seg fra eksamenslesninga, ikke sant?
Store stein er ikke overskuddsvare hos oss, og måtte flyttes fra et allerede eksisterende bed. Det gamle bedet står på et tilnærmet flatt sted, og kan nøye seg med mange flate steiner, rosentreet skulle i skråning og trengte EN STOR stein.
Dere skjønner tegninga?
Rosentre og iris er på plass, sammen med en bitteliten spire som nesten hadde tørket ut (furte)av Rosa Moyesii. Nikkeløk rundt, satser på at løk er løk i forhold til utøy...
Kanskje jeg er i mål med resten av bed-omrokeringen i neste uke?
;-)

Dagens dont

Agurkurt selvsår seg, og har blitt luket i dag. Bortsett fra fire som ble satt i potte til søs, og to jeg har tatt sikte på kan stå der de har bestemt selv.
Blomsterertene er fremdeles i vann.
Pellisene som ble kastet ut i dag morges står fremdeles ute. (Guffent belegg på pottene.)
Rosmarin og lavendel er ikke i potter. (Var en veldig liten tur bortom og kjøpte de pottene. Bare potter. Æresord.)

Men: Vi rakk å få jordet sukkerertene før de inviterte gjestene kom 50 minutter før planen. Knurr! Men jeg er jo vant til at de kommer tidlig, mine kjære foreldre. Og hun som prediker at jeg må ta styringa selv og sette grenser?! Når jeg inviterer til halv sju, så prøver jeg jo å gjøre det?

Men heretter skal jeg sende meldingen slik: Vi inviterer til fruktsalat kl. halv sju, vennligst ikke kom før. Er det tydeligere?Ond Latter!

Så fikk de med seg påskeliljer. Det er en av de tingene jeg har såpass til overflod av at jeg kan gi ut buketter. Snøklokker, påskeliljer og astilbe m hortensia og et par stilker sommerfuglbusk til. Det er mine tre "standardbuketter". Den siste bare elsker jeg. Tre av hvert, så ser det bare ut som Overfloden! OK, litt mer enn tre astilbe-kvaster, da...

Druer og annen lite edruelige anskaffelser

Mitt nye motto er grav først, kjøp siden. Så hullet stod allerede klargjort fra i går, ved hjelp av godt gammeldags barnearbeid og påfølgende bestikkelser.
Følte meg litt teit da jeg snek meg ut av huset for en tur til gartneriet uten barn. Men var desperat, trengte fred og ro. Gubbekjæresten skulle ta med veslemor og hente meg etter en halvtime. Ikke alle på gartneriet hadde gjort det på den måten...

Målet var tornefrie bjørnebær. Men det hadde de ikke fått ennå, så det ble to drueranker i stedet. En blå og en gulgrønn. Zilga og Supaga. Søtmat som klatrer, det også. Om en noe mer utfordrende enn bjørnebærene ville vært. Ungene var knallfornøyd, selv om jeg var rask til å fortelle at det ikke blir druer i år, i alle fall.
Så var det kommet tornefri bringebær, og de ville jeg teste to av. I tillegg falt jeg for en blåbærbusk av Northland, den skal stå i nærheten av en som ble ensom da to andre forsvant til en annen del av hagen i fjor... De bestøves bedre da, har jeg hørt. Men i år kjøpte jeg ikke de billige små, de er jo ikke akkurat kjappe, disse nordamerikanerne!
Så ble det med et par mørkbladete fioler, som bare ropte at de måtte få stå sammen med mars-fiolene fra Juni. Det ble sååå fint!
Og rosmarin og lavendel. Selv om de ikke hadde noe hull klart. Og to av timianene jeg motsto sist. Og jord.
18cms-potter glemte jeg nok en gang. Men pellisene skal jo ikke ut ennå, så pytt.

Nå i kveld har vi lagt i vann sukker- og blomstererter. (De blomsterertene som skulle bli som Torneroses kjole når feene krangler...) Akter å så dem rett ut, men er en smule skeptisk i forhold til snegl?

Kulturell input

I går kveld overvar jeg utdelingen for Sørlandets litteraturpris 2009. Gaute Heivoll gikk av med seieren for andre år på rad.
Jeg har vært lite innom kulturlivet de siste par årene, og for meg ble seansen ikke bare et spark bak til lesning, slik jeg hadde planlagt, men en vekker i forhold til Kulturen og alt det man ikke toucher borti når man ikke jobber i kulturbransjen selv. For eksempel har jeg ikke stemt, tross iherdige oppfordringer fra flere ansatte i skranken. Men jeg skal nok få lest både vinneren og noen av kandidatene.
I går hørte jeg på Dr Hook i bilen, de synger om lykken som vil bli dem til del den dagen de kommer på forsiden av Rockemagasinet med stor R. Altså sangen "The cover of the Rolling Stone". Da kom jeg på boka Rolling Stone - the photographs. Den har jeg hatt et gåsehudfremmende gjensyn med i dag. Personlig favoritt er fremdeles Mary Ellen Mark's bilde av Marlon Brando i skaut og kjole midt i kornåkeren, og Albert Watson's portrett av Clinter'n. MACHO har lite med nakenhet å gjøre!
Pjokken viste adskillig mer interesse for Janis Joplin iført etniske smykker. Kun det. Tror det er hormoner i sving?

Jeg er to unge menn fra forskjellig sted stor takk skyldig for fotobøkene i bokhylla mi. De er fotografer i dag, og var på vei fra fotointeresserte til fotostuderende da våre veier krysset.
Uten dem til å mase om fjernlån hadde jeg aldri hatt bøkene i hendene selv, og dermed ville jeg ikke blitt frustrert over hva biblioteket mitt ikke kunne prioritere innkjøpt. Og dermed ville jeg neppe blitt sint nok til å kjøpe selv. (Jeg er ikke uenig i bibliotekenes prioriteringer den gang, bare så det er sagt, men noen ganger synes jeg det var trist at vi ikke greide å møte de andre kunstgrenene bedre. Spesielt siden det ikke akkurat fosset over med unge menn hos oss.)

Jeg ser at dette er en post som burde vært spekket med lenker for å øke lesverdigheten til leserne mine. Det tar jeg meg ikke råd til med armene i dag, så dere får google selv!
Jeg har allerede brukt armene til husvask en halvtime i forrige økt, og akter å slutte mens leken er god. Nå skal her trenes.

Personlighetsutvikling på vent?

Jeg sitter og ser på et program om frivillig barnløshet. Siden vi selv vegret oss i mange år, og fikk veldig mange kommentarer rundt det, er det et tema som opptar meg. Vi har også folk i nær omgangskrets som har tatt et endelig valg og sterilisert seg, og andre som har gitt opp etter slitsomme runder prøverør.

Så jeg regner meg som nogenlunde reflektert i forhold til temaet.

Men jeg har aldri tenkt som en av deltakerne, at når man får barn, settes den personlige utviklingen på vent en 20 års tid??? Den tanken - og at noen kan mene det om folk som får barn, provoserer meg, simpelthen. Jeg håper jeg misforsto?

Personlig har jeg aldri hatt en raskere, mer kompromissløs personlig utvikling enn den mine to barn har "påført" meg. Ikke nødvendigvis i den retningen, eller på de områdene av personligheten jeg selv mente utvikling kunne være formålstjenlig, langt i fra. Jeg ville vel valgt å utvikle estetisk sans, lære språk, forstå Menneskeheten, løse verdensproblemene. Og det har jeg jo ikke greid disse snart elleve årene med barn, det skal jeg innrømme glatt.

Men det ser jeg ikke så mange barnløse som får gjort heller, ærlig talt.

Derimot:

Jeg har gått gjennom minner som aldri ville krysset min vei igjen uten å bo sammen med ungene; om store gutter på skoleveien, om jenter som tisker og hvisker, om gloseprøver og viktigheten av å ha det riktig. Jeg har luktet på viskelær og mintes gleden over nytt viskelær med lukt og sorgen da det ble stjålet, forskrekkelsen over at det var en av mine gode venninner som hadde gjort det og hadde sekken full av viskelær fra oss alle. - Alt i en lukt.

Kanonballspillets iboende ondskap, og hvem som ble onde. Hvordan man velger lag når man hopper strikk, noen etter flinkhet, andre etter vennskap. Sårheten når en allianse ikke er som du tror.

Jeg har lært om ansvar og valg, om kanskje ufornuftige valg som går ut over uskyldige og fått leve tett på og sett resultat av slike valg. Som å bytte land, og leve langt unna alt kjent. Og så bytte tilbake igjen, og alltid ha et savn og en glede side om side.

Valgene våre går jo alltid ut over noen, men som regel trenger vi ikke sitte på sengekanten og trøste disse noen - hvis ikke det er ungene våre. Vi får sjelden vite hvordan det egentlig er for den annen part i en konflikt, med mindre parten hamrer løs på deg med knyttnever og hyler at han hater deg. Mens du forundrer deg over hvor mye raseri som kan mønstres over - for deg -et saklig prinsipp - og vet at du like fullt elsker dette rasende, fortvilte, lille mennesket. Som til slutt sovner i fanget ditt, prisgitt deg som han er.

Nattevåk og kreftene som hentes fram - den syke troen i forkant på at så flink som jeg er (var) til å rangle, vil ikke det bli noe problem. Hvor dårlig kan man kjenne seg selv. Fire måneder med kolikk - det hjelper faktisk ikke å være b-menneske. Tro meg!

Jeg har all respekt for de som valgte annerledes enn oss. Sant og si tror jeg de har valgt fornuftig i dagens samfunn. Jeg tror det er lettere å skape seg et godt liv uten barn hvis du bare skal få dem fordi "alle jo får barn".

Men jeg er litt engstelig for de jentene som steriliserer seg for tidlig. Jeg var som 25-åring klar på at jeg ikke skulle ha barn. Jeg hadde hørt at man ikke ville kunne bli sterilisert før man var 27, og planla å sterilisere meg på 27-årsdagen. Men så er jeg jo så himla pysete, så jeg utsatte og utsatte. Like bestemt, men ikke klar for sykehus og alt det der. det passer jo aldr å være sykemeldt noen dager.

Først etter fylte 31, fant jeg ut at kanskje likevel... Etter at jeg først hadde innrømmet det (det føltes som å ha lurt han som hadde giftet seg med meg, vi var jo helt enige den gang) gikk det kort tid: Jeg var klar. Og han hadde hatt de samme tankene - men ikke villet presse meg. Sier han i alle fall.

Det hender jeg tenker på om jeg noen gang kunne ha tillatt meg å bli verpesjuk hvis jeg hadde gjort slik jeg tenkte. Eller om jeg alltid måtte ha stått på barrikadene for et valg, selv om jeg kanskje angret innerst inne.

Et slikt valg, der samfunnet er lite forståelsesfulle, pent sagt, gjør det - for meg - vanskeligere å si at jeg tok feil. Vi bodde i ei bygd, og hadde vært gift så lenge at folk hadde sluttet å spørre, mase, overtale, og hadde begynt å hviske i stedet. For noe måtte jo mangle en av oss.

Men det var ikke en mangel, det var en for meg nyfunnen frihet. Jeg hadde hatt så mye ansvar tidlig i livet at jeg nøt friheten vi to hadde. Jeg nøt å være hans viktigste andre person, og å ha en slik plass hos en annen.

Grasrotrot?

Grasrotmidlene til Norsk Tipping er noe veldedige organisasjoner i Norge kjemper om. Så også Liverpools norske supportere. Men før noen klikker i vinkel (som jeg gjorde), anbefaler jeg å lese hele artikkelen. Pengene går ikke til Torres...
;-)
Hvis noen der ute mangler et veldedig formål, håper jeg dere heller satser på å gi de 5 % til Våg fotball. Der er det både små Liverbirds, små røde djevler og andre spirer som trenger støtten!!!

Rabarbrasyltetøy

Vesla har ment det lenge, og i går sa jeg at hun skulle få lov i dag:
Rabarbraene er store nok til å høstes!
Ti stilker ble vurdert som klare, og nå brer duften seg i huset. Hun har gjort alt selv! Er man fem år, så er man stor nok. Åh, vaniljestang har vi glemt! Det skal jeg få rettet på ... hvis jeg får lov av kokken... ;-)

Det kommer blomst på nesten alle "de nye", er det fordi de har fått gjødsel, tro? Eller er det fordi de er tre år?