Jeg sitter og ser på et program om frivillig barnløshet. Siden vi selv vegret oss i mange år, og fikk veldig mange kommentarer rundt det, er det et tema som opptar meg. Vi har også folk i nær omgangskrets som har tatt et endelig valg og sterilisert seg, og andre som har gitt opp etter slitsomme runder prøverør.
Så jeg regner meg som nogenlunde reflektert i forhold til temaet.
Men jeg har aldri tenkt som en av deltakerne, at når man får barn, settes den personlige utviklingen på vent en 20 års tid??? Den tanken - og at noen kan mene det om folk som får barn, provoserer meg, simpelthen. Jeg håper jeg misforsto?
Personlig har jeg aldri hatt en raskere, mer kompromissløs personlig utvikling enn den mine to barn har "påført" meg. Ikke nødvendigvis i den retningen, eller på de områdene av personligheten jeg selv mente utvikling kunne være formålstjenlig, langt i fra. Jeg ville vel valgt å utvikle estetisk sans, lære språk, forstå Menneskeheten, løse verdensproblemene. Og det har jeg jo ikke greid disse snart elleve årene med barn, det skal jeg innrømme glatt.
Men det ser jeg ikke så mange barnløse som får gjort heller, ærlig talt.
Derimot:
Jeg har gått gjennom minner som aldri ville krysset min vei igjen uten å bo sammen med ungene; om store gutter på skoleveien, om jenter som tisker og hvisker, om gloseprøver og viktigheten av å ha det riktig. Jeg har luktet på viskelær og mintes gleden over nytt viskelær med lukt og sorgen da det ble stjålet, forskrekkelsen over at det var en av mine gode venninner som hadde gjort det og hadde sekken full av viskelær fra oss alle. - Alt i en lukt.
Kanonballspillets iboende ondskap, og hvem som ble onde. Hvordan man velger lag når man hopper strikk, noen etter flinkhet, andre etter vennskap. Sårheten når en allianse ikke er som du tror.
Jeg har lært om ansvar og valg, om kanskje ufornuftige valg som går ut over uskyldige og fått leve tett på og sett resultat av slike valg. Som å bytte land, og leve langt unna alt kjent. Og så bytte tilbake igjen, og alltid ha et savn og en glede side om side.
Valgene våre går jo alltid ut over noen, men som regel trenger vi ikke sitte på sengekanten og trøste disse noen - hvis ikke det er ungene våre. Vi får sjelden vite hvordan det egentlig er for den annen part i en konflikt, med mindre parten hamrer løs på deg med knyttnever og hyler at han hater deg. Mens du forundrer deg over hvor mye raseri som kan mønstres over - for deg -et saklig prinsipp - og vet at du like fullt elsker dette rasende, fortvilte, lille mennesket. Som til slutt sovner i fanget ditt, prisgitt deg som han er.
Nattevåk og kreftene som hentes fram - den syke troen i forkant på at så flink som jeg er (var) til å rangle, vil ikke det bli noe problem. Hvor dårlig kan man kjenne seg selv. Fire måneder med kolikk - det hjelper faktisk ikke å være b-menneske. Tro meg!
Jeg har all respekt for de som valgte annerledes enn oss. Sant og si tror jeg de har valgt fornuftig i dagens samfunn. Jeg tror det er lettere å skape seg et godt liv uten barn hvis du bare skal få dem fordi "alle jo får barn".
Men jeg er litt engstelig for de jentene som steriliserer seg for tidlig. Jeg var som 25-åring klar på at jeg ikke skulle ha barn. Jeg hadde hørt at man ikke ville kunne bli sterilisert før man var 27, og planla å sterilisere meg på 27-årsdagen. Men så er jeg jo så himla pysete, så jeg utsatte og utsatte. Like bestemt, men ikke klar for sykehus og alt det der. det passer jo aldr å være sykemeldt noen dager.
Først etter fylte 31, fant jeg ut at kanskje likevel... Etter at jeg først hadde innrømmet det (det føltes som å ha lurt han som hadde giftet seg med meg, vi var jo helt enige den gang) gikk det kort tid: Jeg var klar. Og han hadde hatt de samme tankene - men ikke villet presse meg. Sier han i alle fall.
Det hender jeg tenker på om jeg noen gang kunne ha tillatt meg å bli verpesjuk hvis jeg hadde gjort slik jeg tenkte. Eller om jeg alltid måtte ha stått på barrikadene for et valg, selv om jeg kanskje angret innerst inne.
Et slikt valg, der samfunnet er lite forståelsesfulle, pent sagt, gjør det - for meg - vanskeligere å si at jeg tok feil. Vi bodde i ei bygd, og hadde vært gift så lenge at folk hadde sluttet å spørre, mase, overtale, og hadde begynt å hviske i stedet. For noe måtte jo mangle en av oss.
Men det var ikke en mangel, det var en for meg nyfunnen frihet. Jeg hadde hatt så mye ansvar tidlig i livet at jeg nøt friheten vi to hadde. Jeg nøt å være hans viktigste andre person, og å ha en slik plass hos en annen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar