Hibiscus

I går var min kjære med på Plantasjen. Det ble mye dyrere enn om jeg hadde vært der alene, for å si det pent. Men i tillegg til et startsett i vanningsanleggenes verden, ble det med tre hawaiiroser, eller hibiscus.
Da jeg bodde i Sydens land, var hawaiirosehekken "min" et yndet meditasjonsobjekt. Den var kanskje 6 meter lang, og flesteparten av buskene var rødblomstret. Noen store blomster, andre små. Så var det et par lysegule innimellom, en med burgunder svelg, og en med mørkere gult svelg. En busk hadde ferskenoransje blomster. Den var også underdeilig. Men hvilken var finest? Det kunne jeg sitte og fundere på gjennom hele kaffekoppen og litt til. Hver dag måtte det feies under den for at ikke kakerlakkene skulle trives i rusket av visne blomster, men den jobben var det lett å tilgi, for å si det sånn. Og i muren under hekken bodde en firfisle med blå hale. Stedegen for øya.
Mmmmm. Mimre.

Snart er verandaen ferdig malt, og da skal jeg ha en "Syden-krok".

Styrkende teer for planter og annet nyttig

I siste nummer av "Sopp og nyttevekster" er det henvist til Anne Mette Olesens hjemmeside, der jeg fant et eget avsnitt om ikke bare brennesleuttrekk, men en hel bukett andre plantestyrkende teer.
Spesielt ble jeg glad for å se at det finnes bot for det jeg håper er dansk for stråleflekk. Bladflæksyge?

Egentlig lot jeg meg lokke inn av temaet Grøn fæstmad, (fanen Opskrifter), men plantene skal jo også ha sitt!
:-)

Blomsterglede hos ulike generasjoner

I dag har jeg vært slem. Jeg har luket løvetann, og de jeg ikke har hatt krefter til å luke, har jeg klippet bort. Mens veslemor er på stranda. Hun ELSKER nemlig løvetann, de er vakre blomster, og kjempemorsomme å blåse frø av. Jeg ser det med vakker, men naboen vegg i vegg har gått i flere dager med løvetannopptaker på sin plen, så bustehodene mine går nå i dunken. Helst altså FØR de rekker å bli "gamle menner".

Tung av sorg

Det har vært en del dødsfall i bekjentskapskretsen min i det siste. Noen uventede, men ikke urimelige, og noen av varianten "mett av dage". Sorg og minner kommer uansett, og enten tenker man at det er for tidlig, eller at det var godt han fikk slippe nå.
Men dette siste i forgårs har satt seg helt inn i margen på meg. At et friskt og sterkt menneske i begynnelsen av 20-årene bare skal bli borte, det er uendelig meningsløst. Hver gang morshjertet mitt har banket litt ekstra det siste døgnet, har det knytt seg i magen i neste øyeblikk. For det er så skjørt, dette livet.

Når livet ikke er for amatører

Noen ganger har man livet tett innpå, og synes det blir litt i overkant mye styr. Slik jeg trodde jeg har hatt i dag med unger på besøk hos begge mine, da naboene oppå haugen bestemte at NÅ skulle det felles trær. Mine trær.
Jeg har varslet at jeg selv har tenkt å ta dem, og hvordan. Men de kom mannssterke og med motorsag. Så da ble det trefelling. De felte, og jeg holdt igjen. De vil ha sjøutsikt fra toppen sin, jeg vil ha minst mulig innsyn fra dem. Så jeg vil ha litt høyde stående igjen. Litt for mye, synes de.

Særlig konene, som står og snakker sånn passe halvhøyt sånn at jeg skal høre det at "hun må jo forstå...bla bla bla." Jeg har få problemer med å diskutere konkret høyde, konkrete trær og hva slags gjerde kan være greit for begge parter. Men sånn kjerringkjadring, halvkvedede viser som liksom ikke er myntet på meg, det sliter jeg med. Da går jeg rett og slett i vranglås. For de har faktisk GOD utsikt til mesteparten av byen - i tillegg til hele hagen min, verandaen min, og gud hjelpe meg inn til midt i stua. Og badet, om de skulle ønske. Jeg er en flittig bruker av gardiner og persienner  - også på høylys dag. Og den ene naboen skal i tillegg bygge ut med flere vinduer mot oss. Men det er jo SJØUTSIKTEN, da. Jeg må jo forstå...

Jeg ville gjerne ha veden, så opprydninga ligger i min hage (tyngdekraften virker jo den veien). Og jeg har kompostkvern, så vi får vel tatt unna etterhvert. Da får jeg dekket for ugress under trampolina uten å sprøyte. Og han med saga tok en del av stammene og lagde kubber for meg. Så de var hjelpsomme og greie, karene.
Så begynte det å regne, det var middagstid, og alt med seg. Vesla var helt betuttet, det ser jo ILLE ut akkurat nå, med stammer og greiner og kubber på kryss og tvers - for eksempel oppå den lekreste rhododendronen, men jeg prøvde å forklare at det kan bli roser der oppe, for nå blir det lyst nok. (Alt for surt, står jo eik fra før, men skjellsand er vel fine greier?) Og roser er jo fint, synes hun. Svarthyll også, fuglemat og menneskemat. Jo da.

Ut igjen i regnet. Inn for å se dyreprogram. Smugtitter litt på Face.

Og så ser jeg plutselig at mens JEG synes jeg har hatt en heftig dag, har en nær venninne mistet sønnen sin i en ulykke. Bare såvidt voksen. Og alle mine frustrasjoner over en rasert hage og ekle kommentarer og regn attpå bare renner bort.

Blir uvesentlige.
Blir de bagatellene de faktisk er.
Opp mot sorg og fortvilelse over dette skjøre livet.

Jeg har ingen trøstende ord. Jeg har ingen tro. Jeg er glad for at venninnen min har det selv. At andre kan sende henne velsignelser hun faktisk kan oppleve som en støtte. Jeg vet ikke om jeg hadde klart å ta slik støtte positivt. Kanskje hadde jeg klart å grave fram en gud jeg kunne blitt rasende på? Og da hører jeg jo straks ekkoet fra bedehusets traumer, og fra salig Bjørnson, om at DA ville det blitt meg til velsignelse... Og DA ville jeg nå i alle fall blitt sint! Tror jeg. Slipper jeg å finne ut i dag.

Mens hun skal finne ut av livet sitt på nytt.
Fred med minnet hans.
Og styrke til henne.

Gratulerer med dagen!

Hver 17. mai tenker jeg over hvor heldige vi er som kan feire i frihet, og så fint det er at vi sentrerer feiringen rundt barna i stedet for å vise makt.

Inger Hagerup har et dikt om 17. mai 1944. Om å leve i eksil. Det overfladiske, og tankene hjem.
La oss håpe det aldri blir slik igjen!

Gigantisk vertikal-hageprosjekt!

I dag har jeg latt meg fascinere av The Gardens By The Bay i Singapore, litt ut i denne videoen kan du se en av mange forhåndspresentasjoner.

Det må være et utrolig spennende og utfordrende arbeid, bare konstruksjonen av supertrærne er nesten litt sci-fi. Og å få reise rundt i verden for å finne de plantene som tåler en slik plassering best? Det hadde ikke vært meg i mot!

Hvis noen har en familiecharter til Singapore de ikke skal bruke i sommer, er det bare å ringe!