Attføring

I dag har det vært en del på nyhetene om at attføringsstønaden i Norge er så god at mange "velger" attføring framfor jobb.
Jeg blir så matt når media kjører på slike saker! Selvfølgelig kan man "velge" å stå i jobb hvis tilbudet blir dårligere. Man kan "velge" å ha en helt elendig livskvalitet, med nerver, smerter, søvnløshet eller hva som nå er problemet. Men kan "velge" å ta ut siste rest av krefter på jobb og oppføre seg som et surt helvete for sine nærmeste. Man kan "velge" å ikke ha krefter til å stille opp på noe som helst fordi man er opptatt med å spy av migrenen etter jobb. Man kan "velge" å hive innpå smertestillende for rygg og skuldre til legen nekter deg mer og du har utviklet paracet-hodepine. Mange "velger" faktisk det allerede, fordi de slett ikke har råd til å gå ned 1/3 i lønn.

En i nær familie holdt på å "slippe" å havne i attføringskøen. Først kjørte han på som før etter nyretransplantasjonen. Så prøvde han å kjøre på som før etter at lungekreften (og den ene lunga) var fjernet. Det tok jo nesten livet av ham, men han ville ikke gått inn blant de uføre hvis han hadde dødd - og det å bli ufør ville han for en hver pris unngå.
Samme med en hjertepasient jeg kjenner. Han kunne kjørt på som før, til han evt stuper for infarkt nr. tre. Han har "valgt" å ikke gjøre det, selv om han er i fin form nå. Du ser jo så godt ut, får han stadig høre. Det oppfatter han som en bebreidelse. Skulle han ikke ha lov til å fortsette å være i fin form til langt opp i alderdommen? Selv om han er "ung" til å være pensjonist?
En nær bekjent kunne ha "valgt" å ta livet sitt i stedet for å godta at kommer hun på rehabilitering / attføring, må de nok selge huset, men mann og barn har fremdeles kone og mor. Hadde hun tatt livet sitt hadde de berget huset, pga hennes livsforsikring, og i hennes syke hode virket det viktigere med økonomisk sikkerhet. Hun selv var jo bare til bry.
Å påstå at 2/3 av normal arbeidsinntekt er "lukrativt" slik SSB gjør nå, er jo ikke helt vettugt hvis man ser på en normal lønnsmottaker. For en stund siden fant jeg igjen papiret jeg hadde brukt da jeg høsten 2007 skulle regne ut hvor mye jeg evt kunne tåle å gå ned i stillingsstørrelse. Jeg hadde kommet til at jeg ikke kunne ha mindre enn 90% jobb. Og selv da ville vi måtte selge bilen. Resten er historie.
Sukk.