Ros og ris

Nidar har begynt å merke Smash-posene med at de skal resirkuleres som plast. Ros til dem!
Og ris til gubben som kjøper sånt enda han ikke kan spise det selv! Og ikke er hjemme og kan rive det ut av hendene til viljeløse meg.
Og forresten ris til Gilde som ikke merker sin emballasje like eksemplarisk som Nidar.

Personlig hadde jeg kjøpt gifler til ungene - det er så kjøpekjedelig i smaken at jeg uten offerfølelse holder meg på den slanke sti. (Ned ni kilo siden januar!)
Men Smash er jeg ikke i stand til å motstå. Da glapp det helt, dette med "å unne seg" i riktig perspektiv. Å unne seg god helse på sikt eller de sinnsvakt gode sjoko-mais-hornene der og da... Sukk!
Så hadde jeg - inspirert av føllet til hesten til mannen til Turbolotte - kjøpt Caramello. Som jeg ikke visste var i salg lenger. En bit til meg, og to til hver av ungene er jo en nøktern utskeielse. Og den var også merket med plast-resirk. oppdaget jeg! Og den smakte akkurat like godt som den gang jeg var ung. Begge ungene likte den også, så det blir nok flere kjøp av den. Den virker liksom litt gammeldags og ikke så full av e-er? (Sjekket ikke de e-ene, bare en feeling av sukker og smør, stødig, liksom. Hmmm ... nå må jeg jo kjøpe en til for å se etter. Uff da!)

Nå skal jeg i alle fall unne meg en tur ut i lysløypa, der myggen forhåpentligvis sørger for at jeg holder farten oppe. Og innimellom husker jeg kanskje å tenke på det bakerste beinet slik at jeg duver på den Feldenkrais-sunne måten.