Molefonken gutt

Ikke like bra sesongstart som for de gule og svarte, her nei. Tre tap, og han stod i mål på siste kampen. Ikke noen trøst at han slapp inn bare ett, mens de andre målvaktene slapp inn to og tre. Nå ligger han og furter i badekaret...
Jeg tenkte å se om jeg fant en fotballskole for vinterferien, kanskje denne? I fjor utkonkurrererte lagene hverandre slik at begge sider av byen fikk for få deltakere. Men har både Start og Våg droppet det hele i år? Vel, guttungen har god erfaring med NFA på det som har blitt satt i gang der.

Ingen her?

Hei, sann. Plutselig var det tomt i stua! Fotballproffen la seg "tidlig", og min medforkjølte likeså. Da er det ingen som føler seg neglisjert om jeg tar fram frøene og snakker litt med dem? Bare jeg, frøene og kanskje litt musikk? Hmmm! Hva slags musikk foretrekker frø, tro? Water music av Händel må vel bli bra, bare de ikke blir i spirehumør?

1-0 til Start

Over Vålerenga! Noen her i huset er svært fornøyd! Og sender spesielt en tanke til Gran Canarias Vålerengasupporter i denne tunge stunden...

Mor er nå aller mest sjarmert av Tørums trygge blikk. (Sukk!)

Sønnen har tre egne kamper i morgen TIDLIG. Første kamp kl. 8.00. Barneidretten på sitt "beste"? Føler oss sleipe som lar ham sitte på med treneren, selv om vi voksne begge er møkk forkjølte og det er første gang han ikke har med noen av oss på cup. I løpet av fire år, tror jeg forsyne meg det blir denne sesongen. Men det virker litt påfallende akkurat når vi skal så tidlig på'an, ikke sant?

Gi ungene ei flaske før idretten tar dem... (Og det mener jeg selvfølgelig ikke, jeg er bare inderlig B-menneske og har aldri skjønt sjarmen med ballspill selv. Ballspillende ti-elleve-åringer har jo uansett sjarm.)

Heia politiet!

Vi lever i en rar verden.
Da Krf satt ved roret, kom det flere Vinmonopol. Når Arbeiderpartiet er i sjefsstolen, begrenses forhandlingsretten. Vi trenger politi, og vi trenger at flere vil bli det. Hvordan skal vi få til det slik som pisken nå svinges?

Lei av sykdom

Må bare få sagt det. Er så lei av snørr og forkjølelse og halser...
Men prikkene til veslemor er i alle fall på vikende front, gudsjelov.

Mamma under frukttreet

Deilig bilde? Frukttreet bærer eple, mango, fersken og pære.
Copyright den alltid like hagegale datteren min, snart fem år!

Utfordring

En utfordring som rusler rundt på hagebloggene går ut på at man skal finne fram til det 6. bildet i den 6. bildemappen, legge det ut på bloggen sin og skrive noe om bildet.
Hos meg var 6. mappe helt uaktuell, de er ikke mine, og i sjuende mappe var det ikke så mange som seks bilder. Men der lå dette bildet, som altså er av en sopp. Disse soppene dukker opp i ny og ne rundt sitrontreet mitt. Så hvis noen kunne øse av sin kunnskap, kan jo det bli en utfordring å sende videre i seg selv.
Takk til Ellea for utfordringen. Selv sender jeg den ut av hageblogg-verdenen og inn i bibliotek-bloggosfæren.
Nærmere bestemt til Helenes hengekøye .

Snørr og prikker

Én skoledag for guttungen, og så var halsen helgrums igjen. Og nesa tett. Dermed blir det nok en dag med prosjektarbeid for meg. Like greit, kanskje, det virket ikke som assistenten på skolen visste forskjell på Powerpoint og Powerpoint Viewer. Så han hadde ikke fått gjort noe særlig med oppgaven sin på FIRE skoletimer fordi It's learning åpner ppt-filer i Viewer'n. Bortsett fra å tegne en tiger og lese litt om den.
Jeg synes det er rimelig store krav til foreldrene fra skolen. Hva med de som faktisk ikke håndterer Powerpoint i det daglige?

Frk. Prikke og jeg har hatt en elendig natt. Ikke på grunn av prikkene, men fordi hun spilte fotball med storebror i går kveld. Hun gir seg jo ikke på tørre møkka, og rommene våre er trange, så blåmerker er en del av spillet. Men i natt ble det veldig vondt, og tre timer tok det før hun ville ha smertestillende. Stabeistet.

Men i kveld skal jeg på hagegal-treff. Lite hage for tida, men lufte vettet trengs i høyeste grad.

Lyset

I dag har jeg gått tur og sett på lyset som sildrer ned over Flekkerøya og sjøen i sundet.
Gult og grått, i de mest perlemorsskimrende nyanser.
Og så har jeg tatt et lite farvel med drivhusdrømmene. Drømmen om drivhus er jo drømmen om fred og ro og bare meg i et drivhus, ikke sant.
Men når man vekkes av en femåring som også i dag vil fortelle meg om alle blomstene hun skal ha på gården sin, og drar tre hageblader opp i senga mi før jeg har åpnet øynene, så vet jeg jo innerst inne at det blir et "vi"-prosjekt.
Og dermed får jeg dårlig samvittighet fordi jeg vil være alene, slik jeg får hver gang jeg ser perleboksen min. Siden jeg må spare på armene, får jeg ikke perlet selv, det blir bare å feste låser og tre nåler og slikt for mine elskede, superkreative barn hvis den kommer fram. Jeg vil jo så gjerne være en slik mamma, en som gjør ting sammen med dem. Men all kreativiteten min bare fordamper når jeg må stagge og forklare og megle. For de vil jo ha de samme perlene, (helst swarowski-krystallene) og de vil lage fantastiske kreasjoner som det vil ta fem dager å fullføre - noe de overhodet ikke har tålmodighet til, og de greier ikke å avslutte med knuter og låser og bruk av tang på riktig sted osv.
Jeg blir jo helt bløt om hjertet av gården hun skal ha, da. Hun skal ha kuer slik at hun kan lage milkshake, og dessuten bjørnebær, bringebær, blåbær og jordbær. Det streifer henne ikke at hun fikk milkshake opptil flere ganger i sommer, med alle disse tingene i. Selv om vi altså bare har en liten tomannsbolighage og slett ingen kuer.
Så skal hun ha alle blomstene hun ser i alle bladene som står og venter på å få ny eier, spesielt hvis de er roser eller rosa eller bare generelt vakre, mange eller store.

100

Nå er vesla oppe i hundre vannkopper. Jeg prøvde å trøste med at nå var det ikke plass til fler på en liten femåring, men hun strakte alvorlig fram venstre bein og pekte der, og der, og der er det litt plass igjen...

Suicidale morsomheter

Her forleden leste jeg en Nick Hornby jeg hadde gått glipp av (Slam), og oppdaget at det fantes enda en ulest oversatt. Så nå har jeg ni-kost meg med Fritt Fall, om fire selvmordskandidater som møtes nyttårsaften på toppen av en høy bygning. Høy (sic) gjenkjenningsfaktor og stor fortellerkunst!
Det er når jeg leser sånne forfattere at jeg innser at det ikke er noen vits i å prøve, en gang, å bli forfatter. Jeg ble ikke like mismodig som når jeg leser Umberto Eco, eller Undset, eller Duun, men likevel. Det er ikke oppnåelig. Og det frustrerer meg av og til, det er jo ustyrtelig teit å være så misunnelig at man ikke en gang vil prøve. Jeg har det ikke sånn når jeg ser ballett, (da vil jeg ikke prøve) eller hører musikk (da vet jeg hva som ligger bak av øvelse og gehør - og det er for mye). Bare litteratur, den som ser ut som den ristes løst og ledig ut av ermet.

Det går adskillig tregere med Richard Ford, Hvor landet ligger. Men troen på den er stigende, så en dag konsentrasjonen bedrer seg, får jeg ta fatt igjen.

E-bokhandel

Min mest standhaftige bloggvenninne viser til Eirik Newths rikholdige blogg for en vurdering av Digitalbok.no. Siden de fleste av mine lesere ikke nødvendigvis surfer i bibliotek-bloggosfæren, tillater jeg meg å tipse videre.

Opprydning

Nå har jeg fått justert hvem som kan kommentere her. Håper jeg.
Men lysbildene får være til jeg har noen med friske armer til å hjelpe meg...

Skogs- og hagetur

I dag tok jeg tak i meg selv og bestemte at det er mildt nok til at ikke halsen protesterer om den får frisk luft. Dermed pakket jeg på meg fullt regntøy samtidig med at jeg pakket inn barnehagebarnet, og gikk meg en deilig og fredfull tur når hun var levert (og jeg hadde hvilt litt i bilen først).
Og nå først kom jeg på at jeg ikke hadde dårlig samvittighet for å levere henne _før_ jeg gikk i skogen i stedet for å ta henne med slik jeg vanligvis synes jeg "bør". Jeg har med andre ord greid å unngå en "skulle-burde-måtte-tanke" helt av meg selv. Du verden! Kanskje det faktisk går framover?
Inn til bommen i Kjosdalen er kanskje ikke så imponerende, men hittil årsbeste på den fronten. Bukta var forresten større enn jeg noen gang har sett den???
Etterpå ruslet jeg i hagen og så på spirer. Det blir vår en gang!

Nedtelling

Det er bare 56 dager igjen! Og nå er vi i eliteserien! Heia Start!
Ellers har poden konvertert til Liverpool, og nå er det alvor. Synd med ManU-gardinene han fikk i forfjor... (To sett, det ene i pakka fremdeles. Ny pris for begge 1000 kr med frakt. Anyone?)
Og i La Liga er det Barca. I alle fall til UD Las Palmas rykker opp... ;-)

Søte vofsen, tross alt

Som allergiker for både hund og katt, blir jeg aldri glad når venner eller familie skaffer seg firbente familiemedlemmer. Men i dag har vi vært og hilst på lillebrors nyanskaffelse, blanding av drever, støver og beagle. Såå nydelig, da.
Oppdragelsen har vært litt mangelfull fra før, men de nybakte hundeeierne tar ansvaret alvorlig. Skal på kurs! I løpet av første uka var "sitt" innarbeidet. Men "hold deg unna sjokoladeskåla" var ikke like innprentet, ei heller "husk å flytte alle fristelser unna snutehøyde" hos eierne. Stakkars liten.
Håper å få et bilde etterhvert, glemte selvfølgelig kamera.

Sikle, favorittreprise

Surret rundt inne på Hagegal, og fant en lenke jeg har siklet over mange ganger før. Med en del av hjertet på de kanariske øyene, er jeg blitt helt bløt om hjertet av palmer og yucca.
Har to små frøplanter av yucca filimentosa inne i huset og en ute i boden. Spent på hvordan det vil gå med dem!

Forklare sykdom til barn

For at ti-åringen skal slippe å få skremselshistorier fra andre om depresjon, tok jeg ham for meg i dag. Lurte veldig på hvordan jeg skulle ordlegge meg.
Jeg valgte å forklare det som om jeg hadde med meg en fotograf gjennom dagen, en som tok bilde av alt som skjedde. Men som bare viste meg de triste og dumme bildene ved dagens slutt. Jeg tror han tok den inn.
Jeg presiserte videre at ikke noe var hans og søsterens skyld, og at han kunne si fra hvis han syntes jeg ble urimelig fort sint eller oppgitt. Jeg fortalte også om alle de voksne rundt oss som passer på meg.
Jeg er veldig lettet over å ha fått fortalt litt. Og nå er det bare tre uker til jeg skal til første behandling.

Frø allerede?

Åh, flere har allerede startet med frøshopping, og jeg blir litt misunnelig.
Men jeg skal greie å glede meg over andres gleder, og har bestemt meg for å ta meg råd til ferdiglagde planter selv!
I går var en søster innom, hennes mann har omsider fått henne litt "grønn", og da fikk jeg sendt med litt frø.
Men: Da oppdaget jeg hvor mye "sært" jeg har. Det er jo grenser for hva man sender med en som er helt fersk. Hun så litt glassaktig ut i blikket da jeg spurte om fire år var for lenge å vente til blomstring? Dagliljer, løker, pellisfrø... ikke akkurat noe for den som synes tomater vokser sent!
Hun fikk med slyngblomkarse, valmuer, reveamarant, agurkurt (med advarsel, men de vil bli flotte i en litt vill skråning hun har) ... og... hm? Ipomoea har hun fra før, jeg delte ut til jul. Lurer litt på hvor godt den spirer når frøene er fra 2007? Jeg fant nemlig en hel pose urenset her om dagen!

Tre gode dager

Nå har lyset gått igjen i toppetasjen her. Men jeg hadde tre gode dager, og har i alle fall fått sovepiller. Så det var et godt hvileskjær.

På Harryfords blogg har det vært en imponerende oppvisning i gjenbruk. Og da kom jeg på en annen gjenbrukshistorie jeg fikk lyst å fortelle:
Til bryllupet for snart 15 år siden fikk vi et "penservise" med rosa, svart og lysegrønn kantdekor, samt gullkant. Det var ikke HELT vår stil. Men vi fikk det fra svigermors yndlingsbror, og har tatt det fram ved alle anledninger. Helt til for noen år siden, da svigermor selv sa: "Jeg har aldri skjønt hvorfor dere ikke byttet det serviset!"
Vel, det ble nå like fullt stående et par år til, men nå har det kommet en gjenbruksbutikk her i Vågsbygd, og en dag i senhøstes kjørte vi rubbel og bit dit.
Så sitter jeg hos Ellea, som bor like ved Gjenbruk, og beundrer det nye drivhuset hennes, lysekrona, de nye terrakottapottene og alle de søte, blomstrete underskålene hun hadde. Mange av dem underlig kjente, skulle det vise seg... Vi måtte jo bare le!

Situps

Nå har jeg prøvd å regne ut her:
80 tom 4. januar, så ble det bråstopp på de fleste fronter.
10 stk 12/1, 15 i går og 20 i dag. Det skulle bli 125 så langt i måneden.
Og hvis noen lurer på hva dette er for bekjennelseslyst, så er det Hagegal-bloggerne som har dratt hverandre etter håret for å komme i bedre form.

Led meg ikke ut i fristelse, jeg springer helt frivillig?

Det er ikke så nøye for meg om de fleste platebutikkene har flagget ut til Sørlandssenteret; den beste er fremdeles i byen! Rockline! Og ned dit forvillet vi oss, jeg og venninna.
Egentlig skulle jeg ha AC/DC, men de hadde ikke akkurat Den... Så jeg kom ut med to DVDer i stedet, JM Jarre i Kina og Madrugada live at Oslo Spektrum. Den første er jo et utrolig gjensyn ... hm... "gjenhør" fra monokassettspillerens tid, en av mine første kassetter var Oxygene, med fireren som klar favoritt. Jeg greide å legge fra meg Van Halen, Whitesnake og til og med Bourne-filmene enda jeg bare har sett den første. Og jeg kjøpte ikke Guns'n Roses-tskjorte til jentungen denne gangen heller. Så EGENTLIG var jeg veldig nøktern og flink. Og jeg fortjener litt musikkpåfyll, synes jeg selv!

Gode ting

Jeg har oppdaget at musikk-gleden er tilbake. Det at jeg ikke orker musikk, er et tydelig tegn på at depresjonen nærmer seg hos meg. Men nå kan jeg fylle rommet med skikkelig solid gammel heavy. Deilig.
I dag skal jeg drikke kaffe med en venninne i byen. Fysioterapien ble avlyst pga sykdom, og det fikk jeg snudd til noe positivt!
Trening:
Jeg tok trappene på jobb i går, og ti situps.
I dag vil jeg ta 15, og jeg har kledd på jentungen yttertøy i to runder. (Vi hadde parkdress, men de skulle til et vått sted og måtte ha regntøy.) Lærte at enten må jeg levere så tidlig at jeg ikke trenger ta regn- og ulltøyrunden selv. Eller så må jeg i alle fall sette av tid tid å hvile etterpå. Men i dag kunne jeg jo dra hjem og hvile, så det gjorde ikke noe. Nå er jeg kommet dit at jeg i alle fall greier å gjøre slikt, og blir glad for det. Det er ikke mange måneder siden jeg ikke greide så pass. Og var rasende fordi livet var blitt så redusert.

Må jo flire litt for meg selv når jeg leser gjennom her. For et år siden ville jeg ikke tenkt på påkledning av vinterbarn som en form for trening...
Ergoterapeutene på jobb har et begrep som heter ADL, Activities of Daily Living. For mange år siden var jeg på et foredrag der de presenterte et registreringssystem de hadde utviklet for bestemte pasientgrupper til habiliteringstrening som skulle overføres fra en type institusjon til en annen. (Lurer på om det var PU-reformen?) Det gjorde et uutslettelig inntrykk. Alt fra å smøre brødskiver til personlig hygiene ved toalettbesøk, med kryss i rubrikker for "gjør ikke dette", "greier seg selv med oppfølging", "trenger spesielle hjelpemidler, type...".
Jeg mener, hadde du spurt meg: Tror du at en pasient med "slik og sånn" diagnose tørker seg bak uten hjelp eller påminnelse, så hadde jeg vel tenkt meg om og svart nei. Men tanken hadde bare ikke streifet meg før.
Nå er jeg der selv, i skjemaet. "Håndterer personlig hygiene, bortsett fra fotpleie" kunne de ha skrevet. "Bør ha telefon med høyttaler". "Bil med automatgir ville antakelig ha lettet hverdagen". "Flink til å bruke sekk i stedet for veske, trener på å ikke putte for mye i den".

Savnet ble for stort...

Jeg begynte å blogge i 2003, men ble musesyk mm. i fjor og avsluttet bloggen jeg hadde da. Derfor heter denne "andre runde". Nå er musesyken bedre, og jeg savner virkelig å være en del av Bloggosfæren, så her er jeg igjen.
Hage, bøker, foto, nettet, er blant interessene mine. Jeg er på jakt etter interesser som ikke innebærer bruk av armer, og har blinket ut historie som en god hobby-kandidat.
Så prøver jeg å bli så frisk jeg kan i resten av kropp og sjel, og for øyeblikket er det faktisk hovedinnholdet i livet mitt, som deltids-sykemeldt.
Siste året jeg hadde forrige blogg var jeg temmelig negativ, fordi jeg var så sliten. Jeg startet andre runde for en stund siden som en privat dagbok, men har slettet en del innlegg som ikke har godt av å publiseres. For bildet man gir av seg selv på nettet blir jo alltid enda mer redigert enn det man presenterer "live".
Her vil jeg prøve å fokusere på positive hendelser. Og jeg har som mål å ikke skrive for ofte, siden jeg slett ikke vil bli like musesyk igjen. Dessuten vil jeg gjerne få skikk på mobil-blogging, siden den tastingen ikke er like belastende for hendene.