Her forleden leste jeg en Nick Hornby jeg hadde gått glipp av (Slam), og oppdaget at det fantes enda en ulest oversatt. Så nå har jeg ni-kost meg med Fritt Fall, om fire selvmordskandidater som møtes nyttårsaften på toppen av en høy bygning. Høy (sic) gjenkjenningsfaktor og stor fortellerkunst!
Det er når jeg leser sånne forfattere at jeg innser at det ikke er noen vits i å prøve, en gang, å bli forfatter. Jeg ble ikke like mismodig som når jeg leser Umberto Eco, eller Undset, eller Duun, men likevel. Det er ikke oppnåelig. Og det frustrerer meg av og til, det er jo ustyrtelig teit å være så misunnelig at man ikke en gang vil prøve. Jeg har det ikke sånn når jeg ser ballett, (da vil jeg ikke prøve) eller hører musikk (da vet jeg hva som ligger bak av øvelse og gehør - og det er for mye). Bare litteratur, den som ser ut som den ristes løst og ledig ut av ermet.
Det går adskillig tregere med Richard Ford, Hvor landet ligger. Men troen på den er stigende, så en dag konsentrasjonen bedrer seg, får jeg ta fatt igjen.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Du prøver deg på R Ford! ;-) Jeg er spent om du kommer igjennom, og hva du synes til slutt! Er det en "guttebok"!
SvarSlettOg jeg vet faktisk hvorfor du vil prøve å skrive, og jeg tenkte jeg skulle ha "avslørt" det i mitt svar på din kommentar - i min blogg (neppe noen pris for den setningen!) Men du har altså lyst til å skrive - fordi du skriver GODT! - Og dette er ikke noen jeg "bare sier" - men sier - skriver - fordi jeg mener det!!! Og en viss erfaring i å lese mener jeg å inneha!!!
Konklusjonen på dette, skulle være klart - som blekk! ;-)
Takker og bukker. Det er nok redselen for hva mine kolleger ville si som er den største bøygen. Bibliotekarer er onde når litteraturkritikeren i dem springer fram. En av kullkameratene mine hoppet av og ble forfatter. Med mer, må man vel tilføye. Og jeg vet jo hva vi sa om NN.
SvarSlettI det store og hele er det mye jeg lar være å gjøre for "hva vil folk si" og ikke minst fordi jeg selv har fordommer, for eksempel mot forfattere, eller hva tykke folk kan og ikke kan, eller...
Forfattere er jo så eksentriske, ikke sant, og jeg er virkelig ikke noen kvinnelig Ari Behn...
(Da ser jeg bort fra forfatteruniversets Eco'er, Bringsværd'er, Undset'er og slike, der jeg bare ser vanvittige mengder studier og research i tillegg til "vegg-til-vegg-talent")
Sukk.
Jeg som egentlig trodde jeg hadde et endelig oppgjør med slike spøkelser da jeg til slutt tok dykkersertifikat selv om jeg så ut som Michelinmannen i dykkerdrakt. Så har jeg ikke kommet så mye lenger på tolv år!