I dag har jeg gått tur og sett på lyset som sildrer ned over Flekkerøya og sjøen i sundet.
Gult og grått, i de mest perlemorsskimrende nyanser.
Og så har jeg tatt et lite farvel med drivhusdrømmene. Drømmen om drivhus er jo drømmen om fred og ro og bare meg i et drivhus, ikke sant.
Men når man vekkes av en femåring som også i dag vil fortelle meg om alle blomstene hun skal ha på gården sin, og drar tre hageblader opp i senga mi før jeg har åpnet øynene, så vet jeg jo innerst inne at det blir et "vi"-prosjekt.
Og dermed får jeg dårlig samvittighet fordi jeg vil være alene, slik jeg får hver gang jeg ser perleboksen min. Siden jeg må spare på armene, får jeg ikke perlet selv, det blir bare å feste låser og tre nåler og slikt for mine elskede, superkreative barn hvis den kommer fram. Jeg vil jo så gjerne være en slik mamma, en som gjør ting sammen med dem. Men all kreativiteten min bare fordamper når jeg må stagge og forklare og megle. For de vil jo ha de samme perlene, (helst swarowski-krystallene) og de vil lage fantastiske kreasjoner som det vil ta fem dager å fullføre - noe de overhodet ikke har tålmodighet til, og de greier ikke å avslutte med knuter og låser og bruk av tang på riktig sted osv.
Jeg blir jo helt bløt om hjertet av gården hun skal ha, da. Hun skal ha kuer slik at hun kan lage milkshake, og dessuten bjørnebær, bringebær, blåbær og jordbær. Det streifer henne ikke at hun fikk milkshake opptil flere ganger i sommer, med alle disse tingene i. Selv om vi altså bare har en liten tomannsbolighage og slett ingen kuer.
Så skal hun ha alle blomstene hun ser i alle bladene som står og venter på å få ny eier, spesielt hvis de er roser eller rosa eller bare generelt vakre, mange eller store.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Jeg skjønnner godt at du ønsker at drivhuset skal være ditt sted der du kan være alene og kose deg. Slik føler jeg også med mitt drivhus. Nå har jo ikke jeg noen barn som ønsker å være med der ute, men jeg har en nabogutt som gjerne ville vært der hele tiden sammen med meg. Uansett hvor søt han er, må jeg vi nei ganske ofte, for det blir ikke det samme hvis jeg skal ha en liten guttunge som skravler, og graver og spør.
SvarSlettMen hun er nå søt da, lillejenta som er så opptatt av vakre rosa blomter, kuer og diverse mat. Her i huset er det ingen som har den ringeste interesse. Her er det glassaktige blikk over hele linja dersom jeg begynner å prate om noe hagerelatert.
Jeg har en utfordring og en utmerkelse til deg i bloggen min. Utfordringen har gått til alle i Vågsbygd Hagegale.
SvarSlett