Travle folk

For to-tre år siden var jeg en av de travle.
Ikke at jeg tenkte på meg selv som dét, tvert i mot så jeg meg rundt og så mange som var ENDA flinkere, og rakk ENDA mer, noe som gjorde at jeg prøvde å yte ENDA litt til, jeg også.
Både hjemme og på jobb, og noen verv i tillegg, selvfølgelig.

Jeg prøvde etterhvert å bremse på noen områder, når helsa begynte å skrante, men farten aksellererte på andre - noen ting må du jo bare stå i når det skjer rundt deg. Til slutt sa kroppen stopp. Helt stopp.

Rundt meg ser jeg venninner og kjente som styrer på slik jeg gjorde. Full rulle, nærmest døgnet rundt. Barn, verv, opp-pussing, hobbyer, trening, syke foreldre, videreutdanning.

Noen har dårlig samvittighet for at de ikke rekker å være nok på nett for å fortelle om alt de rekker i levende live, dårlig samvittighet for ikke å besøke Mor to ganger i uka hvis de gjør det én gang i uka, dårlig samvittighet for å bare ta masteren på halv tid når andre tar den på full tid ved siden av full jobb, eller dårlig samvittighet for å bare rekke halvparten på jobb når de har gått ned til halv stilling for å ta masteren på full tid.
Og på masterprogrammet sammenligner de seg med søte, veldreide småberter som har studentlivet og IKT i blodet, siden de kommer rett fra bacheloren - så og si untouched by life. De flinke damene jeg kjenner lar seg dupere og ser ikke all kunnskapen fra virkeligheten de bærer med inn i klassediskusjonene, (realkompetanse kalles det på fint) - bare at de ikke har helt grepet om Fronter og tenk om noen oppdager det? Og så føler de seg ikke fullt så fresche enda de ikke var på studentbaren i går. (Nattevåk er jo ikke så bra for fresch-følelsen, men en eller annen gang må man jo få lest dette himla pensumet.)
Videre får de ikke lest så mye som de gjerne ville av Litteratur og ikke får de med seg alle de nye filmene, og jeg har til og med møtt noen som har dårlig samvittighet når de ikke får deltatt på LØNNINGSPILS?!

DÅRLIG SAMVITTIGHET??? HALLOOO??? For at du drar hjem - hører på en faglig podcast eller et språkkurs i bilen, steller til en god og sunn middag, lytter til hva barna har strevd med og kanskje gir dem et råd eller forteller hvordan du har opplevd noe tilsvarende, tar med et av dem til svigermor når du kjører det andre til trening, hjelper henne så hun slipper å klatre opp gardintrappa selv og sørger for kontakt mellom generasjonene mens barnet og farmor skravler og du fikser...
Jeg ser ikke HELT hvor den dårlige samvittighets-lampa burde begynne å blinke her. Selv om du bare gjorde EN eller ET PAR av de tingene jeg beskrev...

Selv om noen på jobb har lest om hvor viktig det er med gode sosiale relasjoner for bedriftens ytelse og sånt.
OG selv om du faktisk heller koste deg med Radio Norge og tillot deg å mimre til Lady in Red, f.eks... I stedet for å lytte til podcasten fra konferansen du ikke fikk deltatt på da yngstemann var syk. Tenker det var bra for for eksempel blodtrykket? Det kalles Egenpleie og er Sunt!
(Vel, for én av mine lesere vil kanskje ikke blodtrykket synke nevneverdig av akkurat dén sangen, men guuud så vakker du var på dansegulvet den kvelden for 23 år siden...)
;-)
OG selv om du lot gubben dra til svigermor selv. Kalles prioritering av arbeidsoppgaver og er fornuftig. Kan også ha vært bra for blodtrykket?
OG selv om du dro en ferdigpizza i dag igjen. Bedre tid til å lytte, glade unger, kanskje fikk dere lagt på bokbind i stedet? Det kalles å bruke tiden rasjonelt.

Og så tenker jeg, som står her på sidelinja og ser dere fosse av gårde:
ER det noen vits i å si noe?
Vil dere bare se meg som en gammel, masete tante? (Det gjorde jeg, men jeg er faktisk ikke såå gammel)
Ser dere bare hva jeg gjorde feil og bagatelliserer deres egen innsats? (Det ville jeg ha gjort. Jeg har faktisk gjort det med hver eneste rehabiliterende medsøster jeg har hatt foran meg, hvis jeg skal være ærlig...)

Noen av dere er på full fart mot Veggen - og det kommer til å gi seg fysiske eller psykiske utslag dere ikke vil like når den tid kommer. For det passer så dårlig med bildet du har av deg selv, nemlig!
Noen av dere vil ha flaks og ikke få den éne ekstra belastningen som blir den berømmelige Dråpen akkurat da det passer som dårligst. (Eller tre ekstra belastninger, en ulykke kommer sjelden alene...) Dere heldige vil få litt ekstra ego-massasje og - kanskje - til og med selv synes at dere er flinke nok. Kanskje havne i ett eller annet livsstilblad, til og med, der dere bedyrer at guud, nei ferdig-aiolii kunne jeg IKKE ha servert og sovet godt etterpå. Eller hva som nå er profilen for bladet...

OG så tenker jeg - når noen da selv ligger i en haug, eller gubben har funnet en ny mens hun selv satt på Facebook, og livet hennes raser sammen eller... : Hvorfor sa jeg ikke noe? Hvorfor prøvde jeg ikke å få henne til å se hva hun holdt på med? Hvorfor måtte hun ta DET vervet også? Akkurat i år?
HVA ER DET EGENTLIG VI SKAL BEVISE? (Eller dere da, jeg har meldt meg ut)
OG FOR HVEM???
Det handler om å velge - og om å velge bort. Ikke minst det siste. Og å stå for valget en gjør. Før helsa velger for deg...