Men ikke si det til...

...mamma, eller søs, eller de andre. I familien min har det de siste årene vært så mye helsestyr at vi nå har fått en helt spesiell, paranoid adferd. Vi forteller ingenting til hverandre før vi har legeattest på fakta, og min kjære mor har endog sagt fra at "blir han lagt inn, så sender jeg en melding eller ringer. Ellers er intet nytt godt nytt." Herunder ekstra blodprøver, ekstra røntgen, ekstra...
Så en enkel samtale med noen av dem blir til en liten test-dans med tannføling; har du hørt noe fra NN i det siste? Å, ikke siden sist lørdag? (Febrilsk hoderegning - når var det jeg kjørte NN på legevakta, var ikke det lørdag?)
Akkurat nå er det tre pasienter av ymse kaliber. Og jeg, som har ganske mye med alle å gjøre, jeg manøvrerer som best jeg kan. Men i dag trodde den ene at den andre fremdeles hadde vondt etter FORRIGE skade, ikke etter den som skjedde her om dagen, mens den andre regnet med alt var vel med den ene, siden de ikke hadde hørt noe annet.
Eh.