Noe å spørre om?

I morgen er det begravelse, og det er første gang for ungene. Vi har vært og sett på kirkegården, og pratet litt om hva som skl skje og slikt. Smugtittet inn i kapellet, sett hvor kista skal stå. Lest på gravsteiner. Filosofert over navn, og alder, og flere navn på en stein. Store og små steiner. Små bronsefugler. Påpekt at her er en stein tatt bort, så her skal det komme ei ny grav. "Å ja, for nå har den døde blitt til jord så det er plass til en ny?". Ja, nettopp.

Etter å ha belyst temaet fra de fleste sider, spør jeg ungene om de har noe å spørre om? Det er jo litt underlig, dette her med gravferd, så det er ikke så rart om man lurer på noe...



Og spørsmålet lar ikke vente på seg: Hvorfor må noen dø?!



Jaah... ?

Kan jo ikke godt ta en Saramago for de søte små, heller. Så jeg tyr til at det er slutt på lidelsen for den døde, om ikke annet.

De japanske kålene igjen

Prøver å finne ut om den store kålaktige som har overvintret, er den som var så skarp i smaken. Tror det kan være denne, og ja, det er den som er skarp.
Må skjerpe meg på taggene her på bloggen, fant ikke igjen det som var skrevet fra før.
Men det får bli en dag armene er bedre...

Oppsummering i hagelivet

Har faktisk jobbet mye i hagen de siste dagene, men spart både armer og rygg for unødvendig pc-bruk med blogging...
Dessuten har jeg laget meg en ekstra hems i garasjen, slik at vi fikk ryddet unna en del rødd og fikk vinterveden (bokstavelig talt, den ankom 8. januar...) innerst og på plass. Jeg er smekkfornøyd med den hemsen, som utnytter dødplass over garasjeporten. Må bare lukke porten sånn halvveis for å få tingene opp, så det er ikke akkurat til de tingene som bytter plass støtt. Men nå er drivhusstativet tatt ut av stua, og det er deilig!

I hagen er det stort sett potter og større potter det går i. Og dermed pottevask, jeg kan ikke si jeg er helt ajour, dessverre...
Jordbærpotta kom frem fra dypet av garasjen, og gjorde et godt innhugg i slyngblomkarsepottene - endelig! Dessuten har jeg funnet ut at de variegerte blomkarsene i aprikosfarge faktisk HAR spirt, i tre potter av ? tolv, tror jeg minst jeg sådde. Men siden jeg ikke har cerinthe i år, er jeg litt rådvill om hvor jeg skal ha dem...

De mørke blomkarsene havnet sammen med de tre yucca filimentosaene som nå skal friste livet ute på helårsbasis. Litt engstelig for akkurat dét...

Stokkrosene som jeg etterlyste i et tidligere innlegg, har stukket opp et bladpar hver i noen såpotter, så de har fått litt mer plass hver seg. De får stå i ventebedet og bli i alle fall litt større før jeg bestemmer meg for om de er verdt å gi bort. Foreløpig er de bare pinglete!

En jackmanii har blitt ledet unna stolpen sin, siden stolpen skal males - den har fått et erteblomst-stativ, jeg har bare én erteblomst i år. Akkurat det med erteblomstene er litt trist, for mamma er så glad i dem. Tror jeg må prøve en gang til, egentlig. Hun trenger de gleder hun kan få i år, er jeg redd.

En av de japanske kålvariantene har overvintret et frø og er nå ganske stor. Må finne ut om det er den som trenger koking for å miste "pepper-smaken". Den står i ene enden av en verandakasse der det ellers skal være kjempeløk, foreløpig ser kjempene ut som hyssing... eller for å være helt ærlig, sytråd...

Den største gleden i hagen akkurat nå er gull-asaleaen. Særlig i kveldingen blomstrer den helt ubeskrivelig deilig. Og så er det masse blåbærblomster!

Største bekymring er at den enorme sommerfuglbusken har ca fjorten blader på fire greiner, og ellers er den knusktørr. Magnolia Susan har to blomster på nederste grein, den greina som var under snøen helt til vinteren var over. Men jeg har håp om at det vil komme nye skudd under de frysetørrede, så den får godt med vann om resten ser aldri så død ut.

Ellers forsvinner ripsene våre, og det er jo litt dumt.

Et korpsliv i pluss og minus

Poden vil slutte i korpset. Han har vondt når han bærer tromma, og kameraten vil også slutte. Og det er de to trommisene korpset har, så de låter jo litt spakt... I dag var det dessuten varmt med uniform - 17. mai var det kaldt... Så liker han ikke at det er så mange som ser på, for det er flaut, og øvelsene er kjedelige.
Men å spille tromme er egentlig gøy...

Rent egoistisk synes jeg det er hyggeligere å stå på sidelinja og skravle med andre fotballforeldre enn å trave gatelangs i marsjtakt, i tillegg til at en time hver mandag hvis jeg vil, er svært mye bedre for ryggen enn flere timer - gjerne lagt til helgedager, med oppmøte- og andre plikter.
Og fotballdrakter kan vaskes og henges opp - mens korpsuniformer tilhører en mer krevende disiplin...

Men samtidig blir jeg helt bløt når jeg hører et av de gode korpsene spille med skikkelige trompetsignaler, ryddig avslutning og ti trommer i trommemarsj. Lillesand imponerte i dag.
Jeg kjenner signalene til både Norge i Rødt, Hvitt og Blått, og for den saks skyld til Washington Post, i fingrene fremdeles!

Og drilljentene, da. Oh, misunnelse! Jeg tenkte selv som småjente at miniskjørt ikke var noe for min fasong, men har hatt drillstav siden jeg var tre. Og øvde hjemme, lånte stav i pausen på korpset, så på og lærte av de andre... Noen kilo til, så kan jeg kanskje bli tamburmajor 30 år forsinket? Hi-hi! Særlig med mine armer...

Første arbeidsdag

I dag var første dag i gammel jobb! Myk start med kurs om kunnskapsbasert praksis.
Det meste av teorien har en gang vært kjent, men nå var det i aller høyeste grad velkomment med en oppfriskning!
Var litt spent på om ryggen ville synes busstur til Arendal var noen særlig god idé, i går var det isjias-aktig stråling nedover begge beina - som utrolig nok ble bedre av tømmerrenna i Dyreparken. Var det vektløsheten som fikk noe i klem til å slippe, tro?
Men litt stråling hang igjen, så jeg har sittet så urolig jeg bare kunne. Og det har gått bra. Det var en lettelse! Så er det lysløypetid i kveld, og etter det er jeg sikkert enda litt bedre!

Begynner i 30%, og så skal jeg forhåpentligvis øke etterhvert!
Gleder meg, det er godt å kjenne på at en kan noe, igjen!