Sitter med fille på fingeren etter uforsiktig omgang med kjøkkenkniv i går. Virkelig upraktisk. Men slapp å sy, de bare stripset meg og ba meg holde filla tørr i fem dager.
For å komme til legevakta vår må man gå forbi Senter for Kreft. Siden jeg har vært sykemeldt så lenge, har jeg ikke fått min daglige påminnelse vi som jobber på sykehus vanligvis får i rikelige doser. Den om at nesten uansett hva som er dagens plage, er du heldigere enn noen. Det er ikke du som står og gråter med armene rundt en for lite, det er ikke på grunn av deg heisen plutselig snur fordi noen trenger den NÅ. Det er ikke du som først nå oppdager at alle andre synes ungen er knøttliten, nå som hun faktisk har kommet seg så pass at du stolt og lettet har tatt henne med bort til kiosken.
Og å gå forbi SFK med et blodig kjøkkenpapir rundt fingertuppen slo bort stresset og kavet i min egen banale situasjon så brutalt at jeg nærmest snudde. Har du tid til å hente i barnehagen på vei til legevakta, er det faktisk ingen krise på gang. Det er bare - upraktisk, og middagen blir forsinket...
Men føler meg nå litt redusert da, i dag var jeg nemlig hos tannlegen og trodde jeg bare skulle pusse litt på noe småtteri. Og så TOK han min siste visdomstann, gitt! Så i dag fikk jeg sy...
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Av og til gjør det godt å få litt perspektiv på ting. Jeg tenker ofte at jeg vet ikke hvor godt jeg har det, og da er det godt å bli minnet om det innimellom.
SvarSlettJeg er helt enig. Har hatt en del å gjøre med en venninne som slett ikke har det godt for tida den siste uka. Og så spurte jeg henne hva hun ville gjort hvis hun fikk fri et år. Hvis hun virkelig fikk drømme helt fritt og ikke skulle ha den ansvarsfulle jobben eller en skokk unger eller de andre forpliktelsene jeg ikke skal utlevere.
SvarSlettDa ville hun deltatt i frivillig arbeid.
Jeg ble litt paff, ikke noe selvrealisering eller vandring langs fjerne strender der i gården.