Tanker om nabovarsler

En av dere andre har vært på farten med nabovarsler, og det satte i sving en del tanker her. Men jeg syntes dette ble så personlig at jeg ikke følte for å smøre det ut over andres blogger...

Jeg får kvelningsfornemmelser bare av ordet "nabovarsel", og er ikke "grei nabo" selv. Like fullt er min erfaring at kommunen valser over de som klager.
Men vi fikk i alle fall stoppet planene om supermarked for noen år siden. Det ble tomannsbolig. Der vi ser fra stua vår hva de har i kjøttsuppa på nabokjøkkenet. Det er visst en kjent taktikk blant utbyggere, de legger fram en helt hemningsløs plan, for så å få gjennomslag når de modererer seg. For da blir naboene lettet over hva de slipper. Men det skjønte jeg ikke den gangen. Da var jeg bare lettet. Og så så det ut som det ikke skulle være vinduer mot oss, trodde jeg. Jeg misforsto. Og han som gikk med varselet mumlet i skjegget da jeg spurte. Det burde jo gjort meg mistenksom. Det er sju vinduer som vender mot oss.
Jeg må tilstå at jeg har vært så sint på den mannen at jeg byttet dåpskirke for datteren vår. Jeg ville være fri til å feire dåp, (i den grad jeg greier det i ei kirke) og ikke tenke på utspekulerte, profittjaktende luringer den dagen. Og han er aktiv i menigheten vi egentlig sogner til.