Tett inntil dagene

Jeg har nettopp avsluttet boka Tett inntil dagene av Mustafa Can. Den kom ut i fjor på norsk, 2006 på svensk.
Om kjærlighet til familien, til livet, til landet en har forlatt. Takknemlighet overfor det nye landet Sverige, for det dette landet kan gi av frihet, helsehjelp og materielle goder. Og samtidig savnet over det en har forlatt, av lukter og smaker, av venner og språk. Fortvilelsen til barn og barnebarn som ikke vil "hjem", men heller ikke vil ta livsløgnen fra sine gamle... - og hvor er nå "hjem" egentlig... for noen hver?
Her fant jeg gjenkjennelse på tvers - i det mest ubegripelige -, og ny innsikt i det mest banale av hverdagsskildring.
Denne boka er noe av det varmeste, klokeste, mest hjerteskjærende jeg har lest. Og jeg har lest ganske mye. Det er ekstra gledelig for en bibliotekar å se det vi vet - hvor mye bibliotekene i det nye landet kan bety for innvandrerbarna.

Samtidig som jeg sitter med et pinlig nyerkjent tankekors i magen om at det nettopp er det vi på biblioteket kan tilby som er med på å fjerne barna fra sine foreldre. Når en kurder bruker Mobergs Utvandrer-serie som referanse. Når barnelitteraturen han referer til er Rasmus på Loffen og andre Lindgren-bøker. Og overskriften til boka er hentet fra Camus.
Jeg husker at det eneste offentlige stedet mine pakistanske venninner fikk lov til å gå til, var nettopp biblioteket. Kanskje var det det farligste stedet? De har ikke vendt "hjem", noen av dem.