Jeg har hatt besøk i dag. En venninne jeg ikke har sett på atten år! Hvordan oppsummerer man atten år i løpet av noen hektiske timer fra fly til buss?
Vel, jeg har i alle fall lært at jeg er heldig som har to friske barn, med en fornuftig mann, en stødig bakgrunn og støttepersonell rundt omkring. Både faglig og personlig.
Jeg bor i en by med ressurser til å ta seg av problemer før de blir for store - eller med mulighet til å klage når noen ikke gjør jobben sin, og jeg har evnen til å ta meg fram i kontorjungelen.
Jeg er heldig med barnehagen, og skolen trenger bare å gjøre jobben sin normalt greit, så fungerer det for min unge.
Jeg har forsyne meg til og med vært heldig med kontakten min på NAV!
Venninnen min har ikke hatt det like enkelt. For å si det kort og anonymt.
Livet behandler oss virkelig forskjellig.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ja det er av og til man blir litt kastet tilbake til virkeligheten om man kan kalle det slik. Ofte kan vi klage litt for mye, før vi kanskje møter andre mennesker som setter våre egne problemer litt på siden.
SvarSlettJa jeg sier som en venninde (kommunalt ansatt for å si det sånn, og med svært sykt barn og to til med sine problemer og mann som jobber på sjøen. ) Jeg er så rik. Mine barn er mette og smertefrie. Jeg kan sitte i en varm stue og se ut på vinterværet og glede meg over alt sammen. -Sant, så sant.
Ja av og til trenger man å ting litt i perspektiv!
SvarSlettHadde en tilsvarende opplevelse i Georgia nylig. Der har de 4 mnd mammapermisjon, og du får ikke samme jobben når du kommer tilbake fra permisjon. Arbeidsdager fra 9 til 18. Og sjefen ber deg ofte jobbe et par timer ekstra. Mens barnehagen stenger kl 16. I tillegg er det utrolig lett å miste jobben og fryktelig vanskelig å finne en ny. I det offentlige vil de helst ansette folk i 20-åra.
SvarSlettDet skal bli en stund til jeg klager over tidsklemma igjen....
Jeg synes forsåvidt vi har lov å klage selv om andre har det verre. For det ER vondt når jobb og familie drar i hver sin retning, og begge gir signaler om at du naturligvis MÅ prioritere dem.
SvarSlettMen i natt har jeg tenkt mye på at jeg ikke har vært takknemlig for ressursene mine. Jeg er nok litt i sjokk, samtidig som jeg har behov for å skjerme meg selv. (Og det er jeg riktig imponert over at jeg greier. Jeg dro opp en grense, all elendigheten til tross. Og står ved den. Med dårlig samvittighet, men jeg står der.)