Så knasker vi litt Ibux og håper legen ikke finner det ut?

Var innom gamle jobben og ryddet kontoret tre timer i går og fem i dag. Så jeg hadde Ibux til nattmat og lunsj. Innifyttih... Legen er jo redd jeg skal få paracet-hodepine til slutt, så jeg har streng beskjed om at smertestillende er forbeholdt akutt rygg. Og jeg er faktisk ganske streng på at sånn må det være. Men jeg måtte ut av kontoret før nyansatt begynner på mandag, så det var litt unntakstilstand.
Og nå skal jeg prøve å se det positive.
Jeg har fått sett at jeg ikke bare går hjemme og surrer, det er god grunn til å ikke være på jobb. Det er selvfølgelig kjipt å få stadfestet at det er såpass lang vei å gå enda, men jeg vet jo at det går fremover. Både rygg og armer er mye bedre, humøret også.
Og jeg ble minnet om at det er masse flotte, hyggelige kolleger der.

Jeg kan dessuten masse som jeg ikke kunne i fjor:
Følge ungen i barnehagen selv på regnværsdager med masse tøy.
Trille butikkvogn.
Gå med ransel i kortere perioder.
Kjøre bil helt til Søgne eller Sørlandsparken.
Jeg er flinkere til å forebygge. Flinkere til å sortere bort. Flinkere til å si nei.
Jeg greier å _ikke_ gjøre ting ferdig. Pusse bare innsiden av bare ett vindu på en dag, for eksempel. Og godta at det kan ta en dag eller fem før utsiden blir tatt.
Jeg ble ikke anpusten av å gå opp trappene til jobb. (3. etg. men med tekniske mellometasjer, så egentlig femte...)
Men å sitte rolig på en kontorstol og bruke armene masse, det kan jeg altså ikke. Nå skriver jeg med puter alle veier, og det går rimelig greit. I fjor var jeg helt offline. Det er en stor forbedring for en som har hatt jobben sin på nettet...