Hibiscus

I går var min kjære med på Plantasjen. Det ble mye dyrere enn om jeg hadde vært der alene, for å si det pent. Men i tillegg til et startsett i vanningsanleggenes verden, ble det med tre hawaiiroser, eller hibiscus.
Da jeg bodde i Sydens land, var hawaiirosehekken "min" et yndet meditasjonsobjekt. Den var kanskje 6 meter lang, og flesteparten av buskene var rødblomstret. Noen store blomster, andre små. Så var det et par lysegule innimellom, en med burgunder svelg, og en med mørkere gult svelg. En busk hadde ferskenoransje blomster. Den var også underdeilig. Men hvilken var finest? Det kunne jeg sitte og fundere på gjennom hele kaffekoppen og litt til. Hver dag måtte det feies under den for at ikke kakerlakkene skulle trives i rusket av visne blomster, men den jobben var det lett å tilgi, for å si det sånn. Og i muren under hekken bodde en firfisle med blå hale. Stedegen for øya.
Mmmmm. Mimre.

Snart er verandaen ferdig malt, og da skal jeg ha en "Syden-krok".

Styrkende teer for planter og annet nyttig

I siste nummer av "Sopp og nyttevekster" er det henvist til Anne Mette Olesens hjemmeside, der jeg fant et eget avsnitt om ikke bare brennesleuttrekk, men en hel bukett andre plantestyrkende teer.
Spesielt ble jeg glad for å se at det finnes bot for det jeg håper er dansk for stråleflekk. Bladflæksyge?

Egentlig lot jeg meg lokke inn av temaet Grøn fæstmad, (fanen Opskrifter), men plantene skal jo også ha sitt!
:-)

Blomsterglede hos ulike generasjoner

I dag har jeg vært slem. Jeg har luket løvetann, og de jeg ikke har hatt krefter til å luke, har jeg klippet bort. Mens veslemor er på stranda. Hun ELSKER nemlig løvetann, de er vakre blomster, og kjempemorsomme å blåse frø av. Jeg ser det med vakker, men naboen vegg i vegg har gått i flere dager med løvetannopptaker på sin plen, så bustehodene mine går nå i dunken. Helst altså FØR de rekker å bli "gamle menner".

Tung av sorg

Det har vært en del dødsfall i bekjentskapskretsen min i det siste. Noen uventede, men ikke urimelige, og noen av varianten "mett av dage". Sorg og minner kommer uansett, og enten tenker man at det er for tidlig, eller at det var godt han fikk slippe nå.
Men dette siste i forgårs har satt seg helt inn i margen på meg. At et friskt og sterkt menneske i begynnelsen av 20-årene bare skal bli borte, det er uendelig meningsløst. Hver gang morshjertet mitt har banket litt ekstra det siste døgnet, har det knytt seg i magen i neste øyeblikk. For det er så skjørt, dette livet.

Når livet ikke er for amatører

Noen ganger har man livet tett innpå, og synes det blir litt i overkant mye styr. Slik jeg trodde jeg har hatt i dag med unger på besøk hos begge mine, da naboene oppå haugen bestemte at NÅ skulle det felles trær. Mine trær.
Jeg har varslet at jeg selv har tenkt å ta dem, og hvordan. Men de kom mannssterke og med motorsag. Så da ble det trefelling. De felte, og jeg holdt igjen. De vil ha sjøutsikt fra toppen sin, jeg vil ha minst mulig innsyn fra dem. Så jeg vil ha litt høyde stående igjen. Litt for mye, synes de.

Særlig konene, som står og snakker sånn passe halvhøyt sånn at jeg skal høre det at "hun må jo forstå...bla bla bla." Jeg har få problemer med å diskutere konkret høyde, konkrete trær og hva slags gjerde kan være greit for begge parter. Men sånn kjerringkjadring, halvkvedede viser som liksom ikke er myntet på meg, det sliter jeg med. Da går jeg rett og slett i vranglås. For de har faktisk GOD utsikt til mesteparten av byen - i tillegg til hele hagen min, verandaen min, og gud hjelpe meg inn til midt i stua. Og badet, om de skulle ønske. Jeg er en flittig bruker av gardiner og persienner  - også på høylys dag. Og den ene naboen skal i tillegg bygge ut med flere vinduer mot oss. Men det er jo SJØUTSIKTEN, da. Jeg må jo forstå...

Jeg ville gjerne ha veden, så opprydninga ligger i min hage (tyngdekraften virker jo den veien). Og jeg har kompostkvern, så vi får vel tatt unna etterhvert. Da får jeg dekket for ugress under trampolina uten å sprøyte. Og han med saga tok en del av stammene og lagde kubber for meg. Så de var hjelpsomme og greie, karene.
Så begynte det å regne, det var middagstid, og alt med seg. Vesla var helt betuttet, det ser jo ILLE ut akkurat nå, med stammer og greiner og kubber på kryss og tvers - for eksempel oppå den lekreste rhododendronen, men jeg prøvde å forklare at det kan bli roser der oppe, for nå blir det lyst nok. (Alt for surt, står jo eik fra før, men skjellsand er vel fine greier?) Og roser er jo fint, synes hun. Svarthyll også, fuglemat og menneskemat. Jo da.

Ut igjen i regnet. Inn for å se dyreprogram. Smugtitter litt på Face.

Og så ser jeg plutselig at mens JEG synes jeg har hatt en heftig dag, har en nær venninne mistet sønnen sin i en ulykke. Bare såvidt voksen. Og alle mine frustrasjoner over en rasert hage og ekle kommentarer og regn attpå bare renner bort.

Blir uvesentlige.
Blir de bagatellene de faktisk er.
Opp mot sorg og fortvilelse over dette skjøre livet.

Jeg har ingen trøstende ord. Jeg har ingen tro. Jeg er glad for at venninnen min har det selv. At andre kan sende henne velsignelser hun faktisk kan oppleve som en støtte. Jeg vet ikke om jeg hadde klart å ta slik støtte positivt. Kanskje hadde jeg klart å grave fram en gud jeg kunne blitt rasende på? Og da hører jeg jo straks ekkoet fra bedehusets traumer, og fra salig Bjørnson, om at DA ville det blitt meg til velsignelse... Og DA ville jeg nå i alle fall blitt sint! Tror jeg. Slipper jeg å finne ut i dag.

Mens hun skal finne ut av livet sitt på nytt.
Fred med minnet hans.
Og styrke til henne.

Gratulerer med dagen!

Hver 17. mai tenker jeg over hvor heldige vi er som kan feire i frihet, og så fint det er at vi sentrerer feiringen rundt barna i stedet for å vise makt.

Inger Hagerup har et dikt om 17. mai 1944. Om å leve i eksil. Det overfladiske, og tankene hjem.
La oss håpe det aldri blir slik igjen!

Gigantisk vertikal-hageprosjekt!

I dag har jeg latt meg fascinere av The Gardens By The Bay i Singapore, litt ut i denne videoen kan du se en av mange forhåndspresentasjoner.

Det må være et utrolig spennende og utfordrende arbeid, bare konstruksjonen av supertrærne er nesten litt sci-fi. Og å få reise rundt i verden for å finne de plantene som tåler en slik plassering best? Det hadde ikke vært meg i mot!

Hvis noen har en familiecharter til Singapore de ikke skal bruke i sommer, er det bare å ringe!

NEEEI, vil ikke ha flere diller... om coleus...

Praktspragler har vært en del av min verden siden min mor hadde dårlig råd på søtti-tallet - de var utrolig lette å stiklingformere, husker jeg. Men jeg har vært fast bestemt på at jeg har nok med de dillene jeg har, så jeg SER ikke engang på coleuser. Helt til jeg plutselig har bladd gjennom en bildeserie om hvor smart det er å bruke fargerikt bladverk for å få mer liv i skyggefulle partier, og det er en praktspragle jeg bare MÅ HA, Coleus (Solenostemon 'Inky Fingers')!

Så blir jeg sittende og tenke: Hva er det som lager "MÅ HA"-følelsen? Hvorfor må jeg ha Inky fingers, og ikke den veldig pene som min mor hadde? Egentlig penere, var den. Hvorfor må jeg ha Rosa Moyesii, og ikke alle de andre underskjønne rosene som alle andre roser (sic!) opp i skyene? Hvorfor må jeg ha pinseliljer?
(Det er jo innlysende at en bibliotekar må ha Narcissus poeticus, er det ikke? Og til høsten SKAL det poeticuser i haugevis ned i jorda. For jeg bare MÅ. Og har egentlig måttet i flere år uten å få ut fingeren...
Og alle som har sett det perfekte ansiktet til rosa moyesii - og vet at det i tillegg er vakre nyper, skjønner jo  at her er det bare å åpne både hjerte og lommebok...)

Cosmos ute

Siden det skal være overskyet noen dager, er det liten fare for både nattefrost og solsviing. Dermed fikk 15 cosmos lov til å komme ut. Noen få er igjen her inne, bare sånn for sikkerhets skyld.
Godt å være i gang!

Dagens sådde, dagens spire

Jeg har blitt flinkere med å få med meg navn på planter etterhvert, men i dag har jeg sådd "fin blomst" fra Blomsterguri, og "kremgul liten hibiskaktig med mørkt svelg" fra samme. Tusen takk! Hvem trenger vel navnet når man vet den er vakker?

I tillegg kom Origanum vulgare ssb hirtum, sorten Samothrake, om jeg har skjønt navnesettingen riktig, endelig i noen småpotter. Enda så glade vi er i gresk oregano her i huset, har den blitt skjøvet til side hver gang jeg har sådd. Jeg har vel tenkt å så den ute, men så høres den jo så varmekjær ut når den er "gresk". Så har jeg ombestemt meg og tatt den med inn. Og så har jeg tenkt å ikke bruke opp plassen inne, og så videre...
Den har vært vinterherdig gjennom den harde vinteren etter at den ble sådd. Men ikke den våte vinteren nå sist.

Ellers spirer kjempesolsikker og sukkererter. Men iskremsolsikkene til Veslemor, som ble sådd en uke før de store, de viser ikke en eneste spire. Så vi må nok til å så flere solsikker. Vi vil ha fuglemat til vinteren! Og i år skal de ikke plantes ut mens de er små og lekre for sneglene.

Cosmosene jeg fikk fra Ellea har desperat behov for å komme ut i et bed. Tusen takk igjen! Når det bare blir oppholds igjen nå, har jeg bestemt at det IKKE skal bli mer nattefrost. De siste nettene har vi hatt utoginnplanter. Minimumstemperaturen i går natt var 0.0, og det var inntil husveggen oppe på verandaen. Natta før var det nesten like kaldt, og det "blåste kattunger"! Men nå skal det meste komme seg ut fra stua snart.
Da blir trommebarna i huset glade, for da går drivhusstativet ut på verandaen. Og da får trommesettet plass i stua igjen.

Nyttevekst-modus

I dag har mannen og jeg vært på tur alene.

Den milde vårlufta har virkelig glimret med sitt fravær noen dager nå, og lue og hansker var helt greit. Vi plukket bjørkelauv, vinterkarse og geitrams-skudd. Neste gang skal vi ha med flere poser...

Geitramsen fikk leke asparges til lammesteika. Må vel si ekte, fersk asparges er bedre, men skal jeg velge mellom hermetisk asparges, eller fersk geitrams, ja da vinner geitramsen.

Om tilfriskning og Facebook-glamour

En av mine favorittbloggere, Moseplassen, har i dag et viktig innlegg om å vise livet fra de sidene livet byr på.
Den traff meg ganske midt i fleisen akkurat i dag, ettersom jeg hadde logget på Facebook like før "for å skryte litt", som jeg sa til gubben.

Dagen startet ganske bra, og jeg var med Vesla på fotballbanen for å prøve ut hennes første fotballsko (kamp til mandag!). Vi hadde det kjempegøy, jeg hadde ikke vondere enn at jeg lo masse og koste meg med å se henne i aksjon. På hjemvei ble det veldig tydelig at ryggen min ikke satte pris på å jobbe som målvakt, og fantastisk sol til tross, puslet jeg meg inn. Småryddet med sakte bevegelser, og overså glatt det som fantes av rydding helt nede på gulvet. Feiekost funker når støvsugeren er for tung...
Pakket meg til slutt inn i mer ull (mer enn lang ulltrøye og strømpebukse under det normale folk bruker i mai...) og fant en nogenlunde smertefri positur foran tven med et hageprogram.
Etterpå kreket jeg meg ut i hagen og plukket inn fra det som vokser, til en grønn omelett. Og det var denne jeg valgte å face:

"Grønn omelett med bare egenprodusert krydder i dag! Hakkede hvitløksblader, flatbladet persille, stjernemelde-skudd og litt bergmynte. (OK, må tilstå at pepper og salt var fra butikken...)"

;-)

Omeletten var god den, ungene med gjest sloss om siste stykket, til jeg tilbød is til dessert. Da fikk pappaen lov å spise seg mett...
Og man skal se positivt på ting når det er mulig. I dag var det mulig for meg. Jeg hadde spilt fotball, og fikk betale for det. 
Men noen ganger er det ikke mulig, noen ganger har man bare fått vondt og synes det er Urettferdig! Og det må også være lov. Jeg tror faktisk at det er en viktig del av en tilfriskningsprosess at man tillater seg å sørge over det man har tapt.
Økonomien man ikke har.
Reiser man uansett ikke orker å foreta. (Jeg tenkte nettopp å bevilge meg en Londontur for noen penger som dukket opp, men det går ikke direktefly. Og da orker jeg ikke. Nå er det en lyd i oppvaskmaskina, så heldigvis at jeg ikke dro...)
Besøk man ikke kan foreta med mindre noen skal samme vei.
Jobben man ikke kan bli like god i, fordi man ikke er der full tid.
Vennskap man ikke klarte å pleie godt nok.
Den motbydelige tingen at man må bruke noe så ukledelig som CAPS! Hater caps... (Men elsker selvfølgelig caps, for da kan jeg være ute uten å få hodepine...)
Smått og stort.

Jeg har en egen tag for "Tilfriskning" i denne bloggen. Og en annen for "Hage". For det er jo en hageblogg. Men "gjørmehullet mitt" som hagen heter de dagene jeg ikke klarer å se "lunden" bærer sterkt preg av at tilfriskningen krever sin plass i livet mitt. De samme dagene tenker jeg gjerne at jeg selv er en flodhest, og da passer det jo med et gjørmehull. Så klarer jeg å smile litt likevel.

Våren eksploderer i hagen min!

Og det er ganske vidunderlig. I dag blomstrer heggen borti gata også!

Litt mindre vidunderlig å se på, men nesten like deilig likevel, er at vi er i gang med å grunne hus og veranda der det har blitt ny plank. Gubben har skrapt til den store gullmedalje der det ikke er nytt, og vi har begge vasket både her og der.
Det er derfor her blogges lite. For selv om jeg kan blogge side opp og side ned om flyttede primula, om kurver med forglemmegei (de må lukes enkelte steder, men kan jo ikke kastes...) og alle planene for hagen, så kan jeg altså ikke klare å tyne ut av meg noe annet intelligent om husmaling enn at det er godt å være i gang. Og at jeg har krøpet til korset etter at naboen jagde meg ned fra stigen, og ringt noen litt mer proffe folk enn meg selv, med stillas. Trives egentlig helt greit i stigen, jeg. Men han er i byggebransjen, og mente jeg var fullstendig uansvarlig. Den natta sov jeg dårlig. Jeg vil jo ikke være uansvarlig. Og jeg har jo fantasi nok til å se for meg hva som skjer hvis stigen glir, spesielt til venstre...

Jeg setter oppriktig pris på at han viser omsorg nok for meg og familien min sitt ve og vel til å si fra. Det er viktig at folk bryr seg når de vet best. Og ut fra firmanavnet på arbeidsantrekket hans, er det nok noen flere sikkerhetskurs innabords hos ham enn hos meg.

Så får vi håpe maleren som kommer i morgen har en overkommelig pris. Litt etter prisnivå blir det å ta bare de høye veggene, eller mer.
Apropos pris: Når noen er snart 14 og hjelper til med å male, hva er grei timebetaling da? Det er en som mener han trenger ny pc, og det mangler noen kroner på sparekontoen til den han har lyst på...
;-)

Håper å komme sterkere tilbake med mer hage om en stund. Kanskje til og med et bilde av det nye primulabedet?