De siste bøkene

Jeg kom meg til slutt gjennom Fords bok Hvor landet ligger. Den gjorde seg definitivt best som nattlesning, uten forstyrrelser. Jeg innbiller meg at den godt kunne vært krympet hundre sider uten forringelse, men samtidig var det mange kloke observasjoner og tanker der. Etter fire hundre sider ble jeg litt sur, da leste jeg bakpå og oppdaget at det er bok nr tre. Jeg rødmer!

"Noe" kjappere gikk det unna med Hanne-Vibeke Holsts Kongemordet. To dager, for å være nøyaktig. Hun er virkelig noe av det mest fengslende jeg har lest av samtidslitteratur. Først oppdaget jeg Tereses tilstand og de to etterfølgerne til den for et års tid eller to siden, og nå før jul Kronprinsessen. Og så Kongemorderen.
Det er jo en fordel med å følge så dårlig med, man slipper å vente på oppfølgerne. Og mens jeg googlet for å finne lenka, ser jeg at det forsyne meg er en treer også! Yess! Namm!
Men den kan komme på norsk før jeg tar den, tror jeg.

I bakgrunnen (på badet, for å være nøyaktig) har jeg hatt Finn Skårderuds Uro. Igjen. Han er god i stykker og biter, for å gå og grunne på. Stikkord for nye tanker, og for nye retninger. For aksept av ulikheter. Som en pose twist. En av bøkene jeg er glad for å ha kjøpt.

Nå skal jeg ha et par dager med lyrikk, har jeg tenkt. Nærmere bestemt Emily Dickinson og Olav H. Hauge. Han tar jeg fram i ny og ne, men henne har jeg forsømt noen år. Hun treffer mørket på en skremmende måte, så jeg har holdt henne litt på avstand. Skremmende, slik Inger Hagerup beskrev det i diktet om henne.